Madrugada at Bergenfest 2019 by ezbenzin

Bergenfest 2019

Heldige er de i Bergen, eller er de dyktige, som har dette området til å arrangere konserter på.

SK4187 er 40 minutter forsinket fra Værnes til Flesland. Deretter ytterligere 20 minutter forsinket. Typisk, men ikke kritisk, jeg er ute i god tid. Det er fortsatt 24 timer til første konsert på Bergenfest 2019.

Sjelden har innflygingen til Bergen vært mindre turbulent, det er strålende vær. Det skal vise seg at den ekstra timen på Værnes var en god investering. Vel ankommet på Hotel Admiral får jeg beskjed om at her er det fullt, det er faktisk overbooket! Som sistemann ankommet blir jeg oppgradert, de sier så, til suiten. En tre-roms hybel i syvende etasje. Her blir det godt å være. Jeg seiler i medvind, og nå skal jeg få med meg de to første dagene av Bergenfest.

Beliggenhet

Bergenfest holder hus på historisk grunn, innrammet av Håkonshallen i en ende, Rosenkrantztårnet i en annen. I grøntområdet bak er det rigget til festival, fem scener til sammen, to innendørs og tre utendørs, med en samlet kapasitet på 9 000 feststemte hver dag.

Heldige er de i Bergen, eller er de dyktige, som har dette området til å arrangere konserter på. På Koengen, den største scenen, rigger de seg til med en publikumskapasitet på over 20 000. Koengen er ikke i bruk under festivalen, men også her er det tett mellom konserthøydepunktene. Nestemann ut er Bob Dylan, og så kommer Foo Fighters. Nylig har de hatt besøk av Phil Collins, Elton John og Mark Knophler. Hver for seg altså. Et urbant grøntområde i maritimt miljø, her lukter det både gress og saltvann. Skoleskipet Statsråd Lehmkuhl danser et steinkast unna og fisketorget er bare ti minutters gange ned i gata.

Program

Gubbene reiser fortsatt rundt og holder arenakonserter, men heldigvis blir mange konserter på Bergenfest relativt fri for løshår, rullator og kamferdrops. Dagbladet triller seks på terningen (Dagbladet Pluss) allerede før første tone er spilt utelukkende på grunnlag av booking. Joda, Robert Plant kommer, og det gjør Patti Smith også, men det er ikke noe gubbete med Patti. For min egen del ser jeg tydelige mangler i den mer rocka, for ikke å si metalliske, delen av programmet.

På onsdag har jeg blinket meg ut The Charlatans, Snail Mail og Bon Iver. Herregud! Bon Iver, det er et scoop! På torsdag er The Tallest Man On Earth en selvfølge, det samme er Daniel Romano. For meg er dette gamle kjenninger som oser av kvalitet, Novo Amor har jeg hørt en del på, er spent på hvordan det fungerer live. Og endelig, Madrugada, der er det mange minner. Fredagsprogrammet er ikke helt min cup of tee, men det regner jeg vel egentlig som et kvalitetstegn, dette blir vel en kveld for ungdommen? Det er ungt og hipt, krydret med noen internasjonale storheter og lokale alibier. På lørdag kommer altså tidligere nevnte Plant og Smith, men også her krydres det med ungdommelighet og lokale helter. Bergensjenta Iris overbeviste stort på årets Trondheim Calling, det samme har «trønderske» Pom Poko gjort. Skulle gjerne fått sett Kurt Vile også.

Bevertning

I øl-teltet er det god kapasitet, i den lange baren er det rundt 20 stasjoner, og hver av dem er bemannet med to ivrige frivillige som tapper og tar betaling. Betaling ja… Det går selvsagt i Cashless, kan noen vennligst forklare meg hva som er fordelen med det? Du må først kjøpe et cashless-kort, deretter fyller du det opp fra betalingskortet du allerede har fra banken din, for så gi fullstendig opp å få refundert de kronene som er igjen på kortet etter at festivalen er ferdig. Uansett, det går faktisk an å både spise og drikke på Bergenfest med Visa-kortet ditt, du må bare bruke mer tid til køståing. Øl-teltet er kløktig nok på to etasjer, på «loftet» er det en trivelig lounge som byr på noe spennende brygg for oss kresne. I tillegg observerte jeg et utsalg for lav-alkoholholdige drinker, og en liten oase av en vinbar hvor de også serverte cider fra fat.

I restaurantområdet er det et godt utvalg med fristende festivalmat, og jeg kommer langt med Visa. Er du glad i smeltet ost, så kommer det i mange varianter og med et variert tilbehør. Selv gir jeg tommelen opp for burritos.

Dag 1 – onsdag 12.06 2019

I strålende vær spaserer jeg opp til festivalområdet, det er ikke så mye folk her enda. Jeg har blinket meg ut The Charlatans som første konsert klokka 17.30, men innen den tid skal jeg både akkrediteres, spise middag og orientere meg litt på festivalområdet. Det går overraskende smidig å komme seg inn, det hjelper selvsagt å være tidlig ute. 

The Charlatans

The Charlatans byr på den perfekte festivalstarten. En litt utakknemlig oppgave er det selvsagt. Konsertstart 17.30 på en onsdag, og på den største scenen. Jeg setter meg ned på Plenen og observerer at det yrer rundt meg. Folk kommer heseblesende inn på området, og bandet får ikke uten videre kontakt med publikum. Tim Burgess tar det tilsynelatende med stoisk ro, vrikker litt på rumpa, tester forsiktig danseskoene og kaster bob’en lekent litt rundtomkring. Det virker ikke som de har den aller verste dagen på jobben, det ser i hvert fall ut til at The Charlatans koser seg. Det er sikkert 25 år siden jeg lyttet regelmessig til bandene fra Manchester, og det blir nok ikke heavy rotation hjemme i stua de neste 25 heller. Men uansett, dette var et deilig gjenhør helt til det blir litt mye repeat og jeg innser at det mer territorium å utforske.

Snail Mail

Jeg drar videre til Magic Mirrors, et spiegeltelt med kapasitet til 600 mennesker. Det frister egentlig ikke så mye denne deilige sommerdagen i Bergen. Det skal vise seg at mine bange anelser er vel begrunnet, her er det badstue. Amerikanske Lindsay Jordan starter litt nølende, litt misfornøyd med volum på både gitar og vokal. Etterhvert sitter det, og den slentrende indie-rocken finner veien hjem til et lydhørt publikum. Teltet er fullt, det er nok flere enn meg som har hørt flott forhåndsomtale, og vil sjekke ut Snail Mail. Jeg holder ut en god stund, men gjennomsvett lengter jeg snart etter frisk luft. Litt i villrede rusler jeg ut. Dette traff ikke helt blink, men samtidig er det noe her som jeg må sjekke ut når jeg kommer hjem.

Tom Walker

Tom Walker fyller vel akkurat den rollen han er tiltenkt? Her er det høy allsangfaktor og det skåles villig vekk rundt meg. Gutten kan synge, ingen tvil om det, og noen grep på gitaren kan han også. Det er lett å være kritisk, Tom Walker er ikke noe for meg, men samtidig er det ikke vanskelig å se at publikum rundt meg koser seg.

Bon Iver

Bon Iver. Hva skal jeg si? Det er ingen annen artist / band som treffer meg like hardt som Justin Vernon / Bon Iver av samtlige omreisende musikanter. Jeg skal ikke bruke spalteplass på utdype dette her og nå, men 22, A Million har utvidet min forståelse for hva musikk også kan være. Og Justin Vernon er så langt den eneste mannen jeg har følt et behov for legge varsomt ned i fanget, stryke over håret, og forsikre om at alt nok blir bra til slutt.

I fjor så jeg Bon Iver på Eventim Apollo, bedre kjent som Hammersmith Apollo. To kvelder på en uke faktisk. Sammen med 8 500 andre. Omtrent like mange som var innenfor porten på Bergenfest denne kvelden. Og det var så tyst. Jeg hørte ikke et annet menneske på to og en halv time. På Bergenfest hørte jeg stort sett ikke annet enn andre mennesker. Dessverre. Jeg hadde rigget meg til på tredje rad, litt ute på venstre flanke. Jeg lukket øynene, prøvde å stenge verden ute og Bon Iver inne, men til ingen nytte. Hvorfor er det slik at de som absolutt ikke har noen interesse av konserten insisterer på å stå en meter fra høytaler-riggen, altså der lyden er absolutt høyest, og der skal de konversere om Gud vet hva? Hva får folk til å tro at det er ok å stå med ryggen til scenen og være mer interessert i å ta selfier av seg selv og sine og plapre i vei? Jeg blir helt matt. Det er så respektløst mot både artister og andre festivaldeltakere. Jeg prøvde å forflytte meg fremover og bakover, til høyre og venstre, men det nytteløst. Like ille over alt. Til slutt ga jeg opp og avfant meg med situasjonen. 

Apropos situasjonen. Dette oppleves ofte under lavmælte og krevende konserter, det er ikke spesielt for Bergen. Jeg har ikke så mye greie på hvordan man organiserer festivaler, har aldri gjort det. Men jeg har vært på mange, og det er én ting jeg har forundret meg over ved flere anledninger. Hvorfor settes Bon Iver opp som siste artist? Det er ikke alltid at den artisten med størst kommersiell pondus, eller den med de største kunstneriske ambisjonene, er den som er best egnet til å gjøre avslutningsnummeret. I dette tilfellet kan det tenkes at Bon Iver og Tom Walker skulle ha byttet plass. Vil en lavere gjennomsnittspromille også gi en lavere babble-frekvens på Bon Iver? I ettertid kan man også le litt av advarslene om strobelys før Bon Iver. Det var jammen ikke lett å få øye på det lysshowet scenen var rigget for i konkurranse med solskinnet. Sånn sett kunne jo også konserten fint vært tidligere på kvelden. Tør jeg foreslå en holdningskampanje slik de har gjort på Northside?

Ok. Nok sure oppstøt. Etterhvert fant jeg en plass der jeg kunne gjøre et forsøk på å nyte konserten. Og la det være sagt, Bon Iver skuffer absolutt ikke. Mitt dårlige humør så på ingen måte ut til å ha noen smittende effekt. Aldri har jeg sett Justin Vernon småprate så mye mellom sangene. Full av lovord om Norge generelt, og Bergen spesielt. Forundring over de lyse sommerkveldene og det skandinaviske drikkemønsteret. Gamle sanger i kjente arrangement, nyere sanger i nye arrangement og splitter nye sanger som enda ikke har funnet sitt arrangement. Det er vel også første gang jeg opplever at de fremfører et ekstranummer. 

Alt i alt så har Bergenfest vært et godt nytt bekjentskap, jeg gleder meg til dag to.

Dag 2 – torsdag 13.06 2019

Etter en regntung formiddag ser det ut til at jeg nok en gang skal få oppleve Bergen i solskinn. Jeg tar sjansen på å legge igjen regntøy, uansett er det en deilig temperatur å få litt sommerregn i ansiktet på.

The Tallest Man On Earth

Det har gått noen år siden jeg så The Tallest Man On Earth live, det har faktisk gått noen år siden jeg har hørt på han i det hele tatt. Jeg kjenner at jeg blir litt skuffet når det går opp for meg at dette er en solo-konsert. Litt for mange ganger har jeg hørt disse singer-songwriter’ne falle igjennom alene med gitaren. Det viser seg ofte at to musikanter er mer enn dobbelt så mange som en, om dere skjønner… Det blir fort ensformig, vanskelig å skape god dynamikk. 

Med et hopp entrer Kristian Matsson scenen, og etter det står han knapt nok i ro. Det er full spiker fra første strofe. For meg blir det en schlägerparade, og de mange nydelige melodiene kommer virkelig til sin rett. Vokalen er vi selvsagt godt kjent med, men her får også gitaristen god plass. Herregud, det er plektere og fingerspill, strengeplukking og gitarbytter. Men først og fremst er det artisten og formidleren. Jeg ligger på plenen og nyter, og jeg er ikke den eneste.

Daniel Romano

Klokken 18.45 entrer tre artister hver sin scene. Jacob Banks på Bastionen, den nest største scenen. Daniel Romano i Magic Mirrors og Charlie Cunningham inne i Håkonshallen. Jeg har lyst til å få med meg en konsert i Håkonshallen, og det er jo bare en drøy uke siden jeg så Daniel Romano sist. Det er egentlig en no-brainer. Håkonshallen eller Daniel Romano? Daniel Romano, helt klart, hver dag resten av livet. Teltet er fullt, og det er energilageret til bandet også. For en tid tilbake så jeg Ancient Shapes, punkbandet til Romano. Uten å ta for hardt i tror jeg de spilte 100 sanger på 60 minutter. Og skal man rekke det blir det ikke mye tomprat mellom sangene. Det ble ikke 100 sanger denne kvelden, men det ble sannelig ikke noe tomprat heller. Her var gassen i bånd, og for de som har hørt de siste platene så fikk de nå høre dem på 45 rpm. Live går det vesentlig raskere, og det er vesentlig mer rocka. Det er vanskelig å forstå hvorfor Daniel Romano ikke har mer kommersiell sprengkraft, han er kanskje for mye en musikalsk kameleon der han stadig skifter uttrykk? Men av de som var i teltet denne kvelden vil jeg tippe han fikk noen nye fans.

Novo Amor

Med Bon Iver friskt i minne fra kvelden før var jeg delvis forberedt på at Novo Amor ville drukne fullstendig i møte med bergenspublikummet. Men den gang ei! Novo Amor er så sårt, det er så tandert og det er så vakkert. Jeg knipset noen bilder, la bort kamera, og lukket øyene mens jeg ba en stille bønn om at vaktene ikke skulle kaste meg ut fra fotopiten. Og slik satt jeg…

Madrugada

Novo Amor hadde nær hensatt meg i drømmetilstand, men det skulle ikke vare lenge. Hva kan man si om Madrugada som ikke er sagt før?

Det var vemodig i si farvel til Madrugada i 2008, men Sivert Høyem har fremført en god andel madrugadasanger under sine solo-show. Nå er ikke jeg noen spesialist på dette, men… Originalbesetningen til Madrugada minus Burås, men pluss Cato Salsa og Christer Knutsen… De to gitaristene som også turnerer med Sivert Høyem. De kan jo dette materialet til fingerspissene. Og jeg føler vel at vi fikk noe mer enn et Sivert Høyem-band her? Er det kanskje enda mer spilleglede? Er det kanskje enda mer soundtracket til min egen oppvekst fra slutten på nittitallet? Spøkefullt har jeg påstått at Madrugada med Riverbed er den indirekte årsaken til at jeg begynte å høre på country. Jeg skylder Madrugada mye altså. Og etter denne kvelden er gjelden blitt enda større. Det er så bunnsolid. Under konserten skiftet jeg favorittsang i takt med set-listen.

Det sosiale

Apropos forgubbing… Det er ikke bare på scenen norske festivaler kan vise til forgubbing, onde tunger mener at også gjennomsnittsalderen på festivalgjengeren øker med ett år i året. Men det er noe med Bergen altså, eller bergenserne da. De oppleves som både hippe og coole selv med et publikum med stort aldersspenn. En solid representasjon av 20- til 25-åringer overrasker meg litt, det er tross alt eksamenstid.

Jeg har tidligere ytret min sjalusi over å ha dette fantastiske byrommet til å arrangere konserter i. Men, Bergenfest er også kløktige i utnyttelsen av dette rommet. Jeg opplever at festivalområdet er mye mer kompakt enn både Øya og Pstereo, samtidig som en tilnærmet sirkulær organisering sørger for enda kortere avstander. Det var nok ikke 9 000 innenfor porten noen disse to dagene, men jeg vil anta at selv på de utsolgte dagene vil det neppe føles overbefolket. 

Atmosfæren er avslappet, og et mannsterkt frivillighetskorps er velvillige og smilende. Til slutt vil jeg trekke frem den finurlige løsningen med merch- og vinylsalg med mulighet for signering. Dette genererer ikke bare mersalg, det er også med på å knytte publikum og artister tettere sammen.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *