Det lakker mot Levi

Han har tilbudt å ta intervjuet på en kafé, eller eventuelt hjemme hos han sjøl, men når det siste alternativet som kastes fram er en tur i hans elskede Pickup Chevrolet fra 1972, blir valget lett.

Når vi treffer Levi Henriksen i hjembyen denne fredag formiddagen i oktober, møter vi en kunstner helt på høyden av sin karriére. Det er like etter lanseringa av novellesamlinga «Jern & metall», som dagen etter får en panegyrisk positiv anmeldelse i Dagbladet. I ukene som kommer forsetter det å ry inn med terningkast fem og seks, lovordene vil ingen ende ta.

Men i det dette intervjuet begynner er det ingen av oss som vet noe om akkurat det.

Han har tilbudt å ta intervjuet på en kafé, eller eventuelt hjemme hos han sjøl, men når det siste alternativet som kastes fram er en tur i hans elskede Pickup Chevrolet fra 1972, blir valget lett. Ikke fordi jeg er så voldsomt interessert i biler, men akkurat denne er det noe spesielt med. Gjennom «Babylon Badlands», min favorittroman fra Levi Henriksen, føles det litt som jeg kjenner den. Jeg kliver inn i passasjersetet og setter meg samtidig inn i et stykke fysisk litteraturhistorie.

– Bilen er akkurat som meg; gammal og stygg – men pålitelig, sier Levi Henriksen og svinger ut fra bensinstasjonen, han høres riktig så fornøyd ut.

For en gjennomsnittlig kulturbruker her til lands skal det godt gjøres å ikke ha fått med seg hvem Levi Henriksen er. Siden hans store gjennombrudd med «Snø vil falle over snø som har falt» fra 2004, har alle hans utgivelser ligget høyt på både salgslister og bibliotekenes utlånstopp. Det som skiller Levi Henriksen fra andre bestselgerforfattere er at han leses av mange som ellers ikke plukker opp ei bok. For i Levis bøker møter vi en type folk som ikke er så godt representert ellers i norsk samtidslitteratur; de som kjører buss eller drosje, jobber i kantine eller på anlegg, de som ikke har høyere utdanning og som fryser om vinteren. I mange år var «Bare mjuke pakker under treet» tidenes mestselgende novellesamling.

– Men så ble jeg slått av hun der Ingvild Rishøi med «Vinternoveller», forteller Levi og rister på hodet med påtatt forargelse.

For om litteratur hadde vært en konkurranse, så har på en måte Levi fortsatt ledelsen over kollega Rishøi: I 2010 gikk «Bare mjuke..» til det store lerretet, og ble til juleklassikeren «Hjem til jul».

Samtidig har han hele veien jobbet med musikk. Han har spilt i flere band, hvor Heart of Mary er det mest kjente, men i de siste årene har han mest vært i front av sitt eget Babylon Badlands. Når han ikke opptrer helt på egenhånd da, slik han skal om noen ganske få dager. Da skal han spille egne sanger og akkompagnere seg selv på gitar, noe han er litt usikker på hvordan skal gå. Han har avbrutt øvinga for dette intervjuet. Jeg takker for at han har tatt seg tid, men han bare feier meg av

– Å stille opp på intervjuer er en del av jobben, slår han fast.

Så jeg slår på opptakeren også snakker vi. Om den siste novellesamlinga, om indianere og litt om religion. Han forteller om skrivinga si og avslører hva hans aller største frykt er – Det er ikke døden, men vi prater om den også. Jeg spør og får kanskje svar på hvorfor nissen er like viktig som Jesus i hans julenoveller. Jeg lærer meg forskjellen på USA og Amerika. Vi kommer innom Donald Trump og Levi forteller om ord han aldri kommer til å bruke.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *