Drømmer er til for å bli knust

Fra Nye Oppstøt #12, altså september 1983, tar vi et retrospekt på et retrospekt om Bukowski.

For at det skal være ingen tvil: Henry Charles Bukowski er en amerikansk forfatter, han ble født i Andernach i Vest-Tyskland i 1920, men familien emigrerte til USA (united states of assasins) da han var i tre-årsalderen. Så følger hele Den Tragiske Historien om en ulykkelig ungdomstid. Han var enebarn, så faderen fikk god tid til å bevise det gamle ordtaket «den man tukter elsker man» på han. Som en følge av dette trakk Charles mest ut til parkene, og livnærte seg etterhvert på diverse strøjobber. På denne måten utviklet han seg så til «the perfect American looser», hvor børst, hesteveddeløp og puddinger var de viktigste ingrediensene. De to første ganske sikre foretagender, den siste en tanke mer komplisert.

Som seg hør og bør, når en nå først er en skikkelig god taper, havnet Bukowski ganske ettertrykkelig på fylla. Sånn midt uti femtiåra begynte det så å klarne en smu­le for vår alles kjære, etter en cirka ti år med konstant fyll. Skrivingen ble intensivert, og navnet hans dukket stadig oftere opp i blader av varierende kvalitet og form. Men først i 1960, altså ved fylte 49 år, kom hans første bok, – «Flower Fist and Bestial Way». I de åra som har fulgt, har Bukowski mottatt flere fede tilbud fra andre forlag, men han holder seg til John Martin og hans Black Sp­arrow Press. Dette fordi Martin tok sjansen på han da ingen andre ville. 

I de neste ti åra delte «Buk» tiden sin mel­lom de sedvanlige strøjobbene og skrivingen, og først i 1970 begynte han å skrive på heltid. Dette etter å ha blitt fullstend­ig arbeidsudyktig etter kraftige indre blød­ninger, dette selvsagt som et resultat av hans alkoholkonsum. Etterhvert har Bukowski fått publisert 37 bøker med forskjellig inn­hold, – romaner, dikt, noveller, artikler, kortprosa og tegninger. De fleste av dem er også utgitt i andre land, og i Frankrike og Vest-Tyskland har han etterhvert oppnådd en ganske sterk kultstatus. I Norge har kun en bok av han sett dagens lys, «Dagene styrter avsted som ville hester over alle hauger», et utvalg fra to av diktsamlingene hans. 

Hele tida skrev han, år etter år, men lite eller intet skjedde. Ingen forlegger ville ta imot han, så enkelte spredte dikt og noveller i litterære magasin var alt han fikk publisert. Hovedbeskjeftigelsen hans var derved i 17 år utdeling og sortering av post i postverket. Til slutt, for ikke å bli gal (ifølge mennesket sjøl), sluttet han der. Disse årene er  beskrevet i romanen «Post Office» (1971), en av Buk’s mest gjennomførte og groteske bøker. 

SHAKESPEARE GJORDE ALDRI DETTE

Jeg liker ikke den glattbarberte fyren med slips og god stilling. Jeg liker desperate menn, menn med knuste tenner, og knuste hjerneskaller og knuste vaner. De interesserer meg. De er fulle av utbrudd og overraskelser. Jeg liker også skamløse kvinner, fulle, fortapte horer med skjødesløse strømper og pløset mascara-ansikt. Jeg er mer interessert i de perverse enn i de hellige. Jeg kan slappe av sammen med loffere, for jeg er selv en loffer. Jeg liker ikke lover, moral, religion og regler. Jeg liker ikke å bli styrt av samfunnet. 

Disse ord er temmelig typisk for Bukowskis diktning. Jevnt over er det knallharde formuleringer og et ferniss av råskap som preger hans ordskaping. Men bak kan en like  vel skimte et følelsesmenneske. Eller som militærpsykiateren sa det om den innkalte Henry C. Bukowski; «et meget følsomt sinn, gjemt bak et pokerfjes». Her møter vi mennesker som opplever All Verdens Jævleskap. Død, vold, nedverdigelse, økonomisk ruin og skuffelser – et psykisk og fysisk drittliv, – men, like vell klarer persongalleriet hans på en måte å holde hodet over vannet. Sant nok går vannet ofte opp til nesetippen, men for hans personer er akkurat det uvesentlig. Det blir å leve og la dø.

For Bukowski er ironi og «selvavsløringer» det viktigste våpen. Han har selv fremhevet sin forkjærlighet for pappa Hemingway, men gamle Ernest ville aldri ha gått så langt som å karakterisere seg selv som «a dirty old man». Dette har da Bukowski gjort i boka «Notes of a Dirty Old Man», et utvalg av artikler han har hatt i Los Angeles Free Press. Dette viser bare at Bukowski skjuler sin sentimentalitet mye hedre en hva Heming­way gjorde. Mens Bukowski kjemper seg ut av bakrusen og depresjonene med et helvetes livsmot, tok Hemingway reper’n for egen hånd. Men ellers er likhetene med Hemingway merkb­are, begge to har den samme knappe, treffen­de og sleivete stilen, men det er jo bare det at Buk går et stykke lenger enn Hemingway. 

Det Bukowski særlig er kjent for, er hans kvinneforaktende innstilling. I hans bøker er kvinnen innskrenket til et hunndyr hvis funksjon i tilværelsen stort sett innskrenker seg til å sprike mest mulig med be­ina. Det han gjør er å snakke om seksualitet ut fra egne premisser, så kan man da godta Bukowski, og si at hans forfatterskap på sin måte er frigjørende. En ser jo helt tydelig at hans følelser overfor kvinner svinger fra kjærlighet til hat, men at det pulserer inne i skikkelsene hersker det ingen tvil om. Han beskriver ikke prektige kvinnemennesker, men bevares – de er av kjøtt og blod. Og hans forhold til kvinner kommer undertegnede inn på i neste del av artikkelen. Rødstrømper vil etter all sannsynlighet se rødt og svart og alle mulige flash ved lesning av hans verker, noe de gjør en stor feil i – her ser vi en manns frustrasjoner, identitetskriser og ikke minst aggresjon beskrevet i klare vendinger. Her er det ikke teori, men praksis. 

En annen vellykket taper, franskmannen Jean Genet, har beskrevet Bukowski som amerikas største dikter. Kanskje ikke så rart, i og med at han også med stor suksess har be­skrevet samfunnet og menneskene fra de lav­este plan. At eksistensialisten Jean Paul Sa­rtre så likedan på han er derirmot mere overra­skende. Men akkurat de godordene kan ikke oppveie den beryktelsen han har opparbeidet seg som en skitten gammel gris, og er det en forfatter jeg på forhånd kan si ikke vil få Nobels litteratur pris, så er det Mr. H. C. Bukowski. 

SANNHETENS ØYEBLIKK

Alle sier at Jeppe drikker, men de sier ik­ke hvorfor Jeppe drikker. Lett omskrevet blir dette «alle sier at Charles hater kvinner, men de sier ikke hvorfor Charles ha­ter kvinner». Med hans siste roman «Ham on Rye», får en straks mere perspektiv over Buk’ s kvinnesyn. I denne boken følger vi Bukowski, gjennom hans sedvanlige hovedperson Henry Chinasky, helt fra fødselen, og opp til den andre verdenskrigen starter. Det boken særlig legger vekt på er pubertetsårene, og de prob­lemene han opplever der. Opprinnelsen til hans kvinneinnsikt er enkel, men for han – jævlig nok. Han får rett og slett verdens verste tilfelle av kviser, svære røde, grønne og gule, – leskende og over hele kroppen. Fattig som familien hans er, kan de ikke kos­te på han skikkelig legehjelp, han får derf­or offentlig sosial hjelp for problemet sitt. Saken er bare den at legene der finner en fin anledning til å prøve diverse nye metoder på offeret sitt. Resultatet kan vi se den dag i dag, ansiktet til Bukowski ser ut som et kra­terlandskap etter en nylig avsluttet atomkr­ig (det bildet som vises av han her, er blant de bedre – vi vil da ikke skremme leserne våre heller!). Dette førte selvsagt ikke til noen voldsom popularitet hos det svake kjønn, som så igjen førte til dagens maske av kynisme og super coolness. Joda, – sorgens strategier er mange. En kan si at dette er et enkelt grunnlag å bygge mannssjåvinisme på, men en må huske på hva inntrykk i ungdommen har for resten av livet å si. Og en annen ting: i bunn og grunn er vel ikke Bukowski mer svinsk enn den pene jevne borger, han er bare mer ærlig og dristig.

I «Ham On Rye» finner vi også grunnen til nazi-flørten hans. Ikke det at han har noe spesielt imot fargede og jøder, det var bare det at for han var nazismen bare enda en diktatorisk og totalitær styreform. Slik han anser USA rundt seg… For han spiller det in­gen rolle hvem som styrer, for hva er egentlig forskjellen? I de senere år har både anarkister, sosialister og kommunister forsøkt å få han under sitt flagg – mer han har avvist alle tilnærmelser. Det han står for kalles nihilisme, – alle ideologer er dritt, skap din egen. Naturloven blir dog, alt går til helvete anyway (men jeg gir ikke opp på grunn av en slik fillesak). Leseren blir da sel­vsagt nødt til å spørre sen selv, finnes det da ingen vilje til å vende denne naturloven?

Denne boken er den naturlige begynnelsen på Bukowskis forfatterskap, når den så først kommer som nummer trettisju i rekken, så åpner den likevel for ny innsikt i hans dikt­ning. Her ser man forbindelseslinjer til ame­rikanske forfattere som Kerouac og Allen Gin­sberg, men også til gode gamle Arthur Rimbau­ds skriblerier som tenåring. 

Ikke at dette er noe mesterverk, men det er en viktig bok. Sammen med hans andre Bøker om Henry Chinaski (såsom Factotum som om­handler krigsårene), og hans diktsamlinger (de som viser hans beste poetiske sider, vi­ser han interessante sider ved mannens sjelsliv. Derfor hører dette til noe av det vikti­gste av moderne litteratur. I Norge finnes det ikke noe stort utvalg av hans litteratur, dog bør du finne «Post Office», «Women» og «Factotum» i en forholdsvis bra utstyrt bokhandel (dette på grunn av at de er kommet ut på et engelsk forlag), «dagene styrter avsted …» bør du finne på de fleste bokhandler og bibl­iotek (og akkurat den er essensiell). For litt mer utfyllende kan du forsøke Tronsmo i Oslo, eller til og med forlaget hans:

Black Sparrow Press
P.O box 3993
Santa Barbara
California 93105
USA

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *