Fritz Moen

Hele historen om Fritz Moen er av en slik ultradimensjonen tragisk størrelse, at en sosialrealistisk regissør aldri noensinne kunne ha filmatisert det og kommet unna med story’n, uten å bli evig ironisert over i filmmiljøet.

Så for å gjøre en for jævlig historie relativ kort; slå opp Politi og Beredskap­departementets egen rapport om Fritz Moen og hans liv. Her; Fritz Yngvar Moen ble født 17. desember 1941. Far var tysk soldat som senere døde ved østfronten. Hans Mor? No good, no good.

NO! skjærer igjennom og går inn til kjernen av det som gjorde den stakkels mann til en kjendis. Versus hans banemann; folkehelten, politibetjent og dobbelt OL-mester Magnar Solberg. Mannen som personlig gjennomførte norgeshistoriens største justismord, og som totalt fornekter sin egen rolle i dramaet.

Ikke at vi her tillands kan påberope oss retten til og være noen spesielt store justis­mordere. Men akkurat skyldfri går ikke Norge heller. Et annet sted i magasinet har vi en større artikkel om Fredrik Fasting Torgersen; hvor NO! bastant bestemmer at han (også) er utsatt for et justismord. Men før jeg graver meg ned i nok en mørk materie, la meg titte på Per Liland.

Dobbeltdrapet i Fredrikstad

Det er førjulen 1969. Per Liland sitter i fylle­arresten 23. og 24. desember. Utpå julaften blir han igjen arrestert – han er da på vei til det som da er et dobbeltdrapsåsted. På morgenen julaften 1969 blir John Olav Larsen og Håkon Edvard Johansen funnet drept i Glemmestadgata 73. Dette var en bolig i en gate i et strøk som var såkalt beryktet for sitt rusmiljø. Begge ble funnet med store hodeskader og det var anseelige mengder med blod der – mye av det ennå ikke størknet. Ifølge den ankomne legen Mikael Frestad, ble de to angrepet/drept mellom 19.30 på lille­julaften og kl 02.00 julaften. Det ble beregnet at de drepte hadde levd i opptil tretten timer etter at udåden skjedde. Drapsvåpenet ble ansett, etter kriminaltekniske funn, til å være en øks. Det hadde ikke vært noe langt sprang til å anta at de døde hadde drept hverandre, hadde det ikke vært for fraværet av drapsvåpenet.

And her comes Per Liland: I lommen til Larsen lå det en rekvisisjon fra Fredrikstad Sosialkontor på kr 65,-, utskrevet 23/12 1969 til Larsen. Et tidspunkt da Liland beviselig satt å rista i fylleangst i arresten. Angsten skulle bli rimelig mye større. Etter at Liland ble sluppet fri på morgenen julaften gjorde han som enhver i hans situasjon; en drink, litt dønk, whatever; på tide å komme seg i vater. Per Liland kom seg aldri i vater. Rekvisisjonen har siden forsvunnet.

3. juli 1970 ble Per Liland dømt til livsvarig fengsel og ti års sikring.

Etter at Alf Nordhus – u know hr. kjede­røkende advokat med askebeger kjapt tilgjengelig – i en årrekke hadde han forsøkt å føre Lilands sak gjennom hele rettssystemet, uten noe resultat, men så skjedde det endelig. Den 21/ 11 1994; da endte det med full frifinnelse og en ugodtgjørelse på tretten millioner sjuhundreogførtitusen. Who the fuck cares? Ihvertfall Ikke Liland sjøl. Han bekka innpå i knappe to år før han strøk med 19/12 1996.

Og poenget. Ingenting i det hele tatt. Vel; ifølge Wikipedia står Norge ansvarlig for Europa­historiens eneste kjente doble justismord; Fritz Moen. Ække sånn, sjø – vi har to. Per Liland er det andre. Men uansett:

Hei, Fritz Moen

Tilfellet Fritz Moen

For hvis noe kan kalles et Tilfelle, et Eksempel, Lovløshet i lovens navn; vel, alt dette kan samles i den ynkelige personen som var Fritz Moen. Beklager; men han var et Trist Tilfelle fra fødsel til død – og ergo så utrolig lett for et samfunn på jakt etter en syndebukk til å velge ut akkurat ham som den verste av dem alle – en seksualmorder. I Trondheim husker alle som har fylt førti, flygebladene og hysteriet i forbindelse Torunn Finstad-saken. Hun kom fra Kongsberg for å studere ved hederskronte NTH i trygge lille stiftsstaden Trondhjæm. Den 4. oktober 1977 ble hun meldt savnet, og frykten senket seg over stiftsstaden. To dager senere ble frykten bekreftet. Torunn ble funnet voldtatt og drept ved Stavnebrua. Fritz Moen ble arrestert den 7. oktober og tilsto i avhør den 9. oktober, at han «hadde overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne­brua og deretter sparket henne ned i elva». Tilståelsen bli gitt via en døvetolk. Som det senere viste seg, var ikke Moens tegnspråk et lett tolkelig et. Og når sjefsetterforsker Magnar Solberg senere hevdet at han bare fulgte tilståelsens ramme, så viste han seg i beste fall å være en enkel sjel. En dobbelt OL-vinner kan knappest kalles det? Den 11. april 1978 ble Moen satt under tiltale av statsadvokaten i Trondheim – etter ordre fra riksadvokaten. 29. mai samme år ble han dømt til 20 års fengsel og inntil 10 års sikring. Etter anke ble dommen redusert til 16 år med opprettholdelse av sikringen.

Advokat Olav Hestenes og Fritz Moen under rettsaken i 1981.

Sigrid Heggheim

Lørdag 11. september 1976, mer enn ett år før drapet på Torunn Finstad, var den 20 år gamle Sigrid Heggheim fra Jølster funnet drept og forsøkt voldtatt på et jorde bak en bensinstasjon på Nidarvoll. Hun ble sist sett da hun gikk fra Samfundet kl 02.00 natt til 5. september. Før Torunn-saken var det ingen reelt mistenkte og ingen pågrepne i saken.

Ved tiltalebeslutning av 15. september 1981 ble Fritz Moen igjen satt under tiltale ved Frostating lagmannsrett. Nå for drap og voldtekts­forsøk på Sigrid Heggheim. Ifølge døvetolk tilsto Moen å ha utført ugjerningen.

To særdeles viktige ting ble framhevet av forsvarer Olav Hestenes:

  1. Blod funnet på åstedet og sæd funnet inne i Sigrid, samsvarte ikke med Fritz Moens blodtype.
  2. Det opprinnelige antatte tidspunktet for drapet ble forskjøvet nesten et døgn fram. Moen hadde alibi for det først definerte dødstidspunktet.

Hestenes uttalte så: «For første gang i skranken tillater jeg meg å, si det er foregått justismord». Rettens svar? ved lagmann Karl Solberg? «Jeg vil ha meg frabedt den slags uttalelser i retten».

Etter lagmannens belæring til juryen, ba Hestenes om en protokolltilførelse om dennes rettleding om det sentrale punktet angående sædfunnet. Lagmann Karl Solberg uttalte nemlig at Sigrid Heggheim godt kunne ha hatt sex med en annen mann og så gått ut igjen. Hvorpå hun da havnet borti Fritz Moen som forsøkte å voldta henne og så fulgte opp med drap. Lagmannen nektet å etterkomme Hestenes’ ønske. Derpå avviste lagmann Solberg om å referere til juryen om den rettsmedisinske erklæringen; at sæden ikke tilhørte Moen, og at Sigrid trolig var i live mens hun ble (forsøkt) voldtatt.

Fredag 18. desember 1981 ble kjennelsen i Sigrid-saken lest opp. 5 år i fengsel. Ettersom han allerede var dømt i Torunn-saken, ble hans straff tilsammen 21 års fengsel og 10 års sikring. Den strengeste straff en da kunne få, ifølge norsk lov.

Hestenes uttalte så:

– FOR FØRSTE GANG I SKRANKEN TILLATER JEG MEG Å Sl DET ER FOREGÅTT JUSTISMORD.

Rettens svar? Ved lagmann Karl Solberg?

– JEG VIL HA MEG FRABEDT DEN SLAGS UTTALELSER I RETTEN».

Tilfellet Magnar Solberg

Å lese Norsk Biografisk Leksikon; en artikkel for­fattet av den, i sitt henseende, objektive idretts­nestor Per Jorsett, så skulle en tro at hr. Solberg har hatt et helt renslig liv. For i NBL står det kun minimale detaljer om Solbergs politiliv. Han ble født 4. februar 1937 i Soknedal av bondeslekt. Etter Politiskole havna han på Trondheim Politikammer, hvor han var hele sitt yrkesaktive liv. Vi kan også lese i Jorsetts biografi at Magnar Solberg tidlig kom med i et skyttermiljø. Etter­hvert kombinerte han det med langrenn. I 1968 ble han olympisk mester i skiskyting i Grenoble. Dette var i perioden hvor skiskytterne brukte en skikkelig gønner når de skjøt, ikke lettmetall­greiene de bruker i dag. I 1972 gjorde han det mesterstykket å gjenta bedriften i Sapporo, Japan. Dobbelt olympiamester, med andre ord. Særlig lengre fra hr. Moens skjebne kan en knapt nok komme.

Tilbake til Fritz’ og hans forhold til Magnar Solberg. Kun ett intervju finnes hvor Magnar Solberg uttaler seg om denne skampletten, i Adresseavisen 30.juli 2007: «Jeg tok del i den store tabben, sammen med mange andre». Han var bare en av mange, sier han. At det var han selv som var etterforskningsleder – og at selv når det forelå kraftige motforestillinger – vel, da drev han Moen-saken framover i en eneste retning. Det er vakkert utelatt av ham selv.

Karl Stian Solberg

Solberg nr to – ingen familietilknytning så vidt NO! er klar over, var lagmann ved Borgarting lagmannsrett fra 1977 til 1980, og etter det lag­mann ved Frostating lagmannsrett.

Under rettsaken mot Moen var det ingen tvil hvor han befant seg i landskapet. Som lagmann hadde han flere viktige roller. Han var ansvarlig for rettsbelæringen. Og den er akkurat som den høres ut; det er hvor han forteller legdommerne under det Norske jurysystemet hva som skal taes hensyn til og ikke.

Men ikke minst så er det en enorm forskjell mellom for eksempel det Norske Rettsystemet og det amerikanske. I USA, når en rett frikjenner – vel da er det endelig. I Norge så kan en person som Karl Stian Solberg rette seg i ryggen, se imot tindene og fortelle verden, media og det norske folk – dere har tatt feil! Jepp, jurysystemet her­tillands har innebygget en «sikkerhetsventil», en dom kan tilsidesettes.

Anne Regine Føreland er overlege i psykiatri og spesialist innen døvepsykiatri. Hun var opp­nevnt som sakkyndig i begge rettsakene mot Moen. Hun gjorde lagmannen oppmerksom på at tiltalte ikke forsto det som ble sagt, og at tempoet var for høyt. Under politiavhørene ble han skreket til, ble utsatt for truende oppførsel, noe som gjorde han livredd. Dette førte til at han ble presset til å avgi falsk tilståelse. Eller gjorde han egentlig det? Hvis du leser et utdrag av en «samtale» med en døv, vil du raskt legge merke til en ting. Det er bare verb, sustantiv, adjektiv der; alle de små, fine ord som tilfører setningen/samtalen dens distinkte mening, blir lett borte, eller ihvertfall vanskelig å forstå. Men Moens tegnspråk var ekstremt spesialisert på grunn av av hans ekstra fysiske og psykiske skavanker. Minst 5 døvetolker var involvert i hans sak – de hadde tildels sterkt divergerende meninger om hva Moen egentlig sa. Så tilståelse? Hvilken tilståelse, må vi få lov til å si. Når Føreland påpekte dette ble hun bortvist fra rettslokalet for å vise ringeakt for retten. Og ift forsvarer Hestenes, uttalte lagmannen:

Karl Solberg ; «Jeg vil som min personlige mening gi uttrykk for at denne saken har vært behandlet på en verdig måte, og at det skulle være lite og si på min prosessledelse. Jeg vil derfor beklage det utfall forsvareren kom med etter kjen­nelsen i går (Der Hestenes ville ha det protokollført at det var begått justismord, red.anm.). Jeg hadde håpet at forsvareren selv ville komme med en beklagelse. Når  han ikke gjør det, må jeg beklage det som hendte. Det var uverdig. Det er enhver forsvarers rett å være uenig med lagretten, men å komme med hentydninger om justismord, passer ikke inn i en norsk rettssal».

Sigrid Heggheim

I september 1976 forsvant Sigrid Heggheim. Ingen hadde sett henne eller hørt fra henne etter at hun lørdag 4. september/natt til søndag 5. sept­ember var i Studentersamfundet i Trondheim. Den 11. september ble hun funnet død på et jorde noe syd for Lerkendal stadion. Hun var da avkledd og hadde et bluseerme, en BH og snoren på regnjakken stramt knyttet rundt halsen, samt et bluseerme dyttet inn i munnen som knebel. Dødsårsaken var kvelning. Det ble funnet sæd i hennes vagina og blodflekker på regnjakken, regnjakke-snoren og BH-en. Patologene som obduserte liket, antok at det hadde skjedd en voldtekt før hun ble drept. Det samme gjorde åsteds­ granskerne.

[fra NOU 2007;7 – Fritz Moen og norsk strafferettspleie]

Torunn Finstad

I oktober 1977 forsvant Torunn  Finstad etter at hun lørdag 1. oktober/natt til søndag 2. oktober var i Studentersamfundet i Trondheim. Hun ble meldt savnet 4. oktober. Det ble umiddelbart satt i gang et betydelig søk fra politiets side, bl.a. i nærheten av Stavnebrua der Torunn ville ha passert dersom hun hadde gått hjem fra Studenter­samfundet. Hun ble funnet av en hundepatrulje 6. oktober, på elvebredden ca. 160 meter sørvest for Stavnebrua. Kroppen var delvis avkledd, og hodet og overkroppen lå under vann. Snoren fra regnjakken hennes var surret rundt halsen.

Dødsårsaken var drukning.
[fra NOU 2007:7 – Fritz Moen og norsk strafferettspleie]

Politiets etterforskning:

Omfattende etterforskning høsten 1976 førte ikke til noen gjennombrudd i saken. På grunn av likheten med Sigrid drapet året etter antok imidlertid politiet at man kunne stå overfor samme gjerningsmann.

[bilder fra politiets rapport og rekonstruksjon med Fritz Moen]

Politiets etterforskning:

7. oktober, dagen etter at Torunn Finstad ble funnet drept, ble Fritz Moen pågrepet av politiet. Han tilsto, ifølge avhørsreferater, to dager senere å ha «overfalt og voldtatt en kvinne ved Stavne bro, og sparket henne i elven».

[bilder fra politiets rapport]

Gjenstander og klær som ble funnet.

Fotoet er tatt i sydvestlig retning, fra taket av kommunens høybygg i Holtermannsveien, og viser vestre del av Stavne bru, men omkringliggende terreng. Pil markerer stedet hvor avdøde ble funnet.

Fotoet er tatt i vestlig retning, og det viser gangveien oppe på Stavne bru

Magnar Solberg og «jeg var bare en del av den store tabben»

«Jeg tenker ofte på saken og Fritz. Jeg hadde et godt forhold til Fritz. Han ringte meg i ny og ne, og jeg besøkte ham på Ila fengsel mens  han sonet der. Men en ting vil jeg si; jeg hverken avhørte eller dømte Fritz Moen». Magnar Solberg var altså etterforsknings­leder i saken mot Fritz Moen, men ifølge seg selv avhørte han aldri Moen. Og selv om Moen er døv, snakket han med ham på telefon en rekke ganger under Moens soning. NO! har undersøkt litt angående teknologi ift døvetelefoni under Moens fengselsopphold; det er intet annet å si enn at Solberg måtte ha tilgang til det ypperste for å kunne føre en telefonsamtale med en døv person. Det er mye sludd om vinteren i Trondheim. Sludder er det tydeligvis året rundt.

«Fritz’ moens skjebne er i alle henseende tragisk», sier olympiahelten i Adresseavisen, hvorpå han blir spurt om han føler noen person­lig belasting med dette? «Nei, Jeg hadde et godt forhold til ham. Jeg besøkte ham Jo flere ganger på Ila landsfengsel..».

I 2007 hevder Solberg at han hele tiden hadde båret på en tvil angående Fritz Moen. Dette samsvarer ikke med hva Solberg sa i gjenopptagelsessaken. 3. mai 2000 sa han at det var ingen tvil i hans sinn om at Fritz Moen drepte Torunn og Sigrid. Men i Mælandutvalgets rapport fra 2007, hevder Solberg at han ikke er gjengitt korrekt.

«Det var nyanseforskjeller». – Men hver side i rapporten er signert av deg som bevis på at du har gjennomlest og godkjent det? «Jeg synes det var for bastant skrevet, og jeg husker ikke om jeg leste hver side før Jeg underskrev». Dette sier en erfaren politimann. Fortell meg den kriminelle som ville bli trodd ved denne forklaringen.

Tore Sandberg

Denne tragedien har allerede nådd sitt klimaks. Kanskje. Fritz Moen ble uansett funnet død foran tv’n sin 28. mars 2005 på døvehjemmet i Oslo, hvor han bodde da. Allerede på slutten av nitti-tallet hadde journalist Tore Sandberg engasjert seg, ikke i bare denne, men også i Per Liland-saken. Han gikk offentlig ut med sine anklager om justismord. Sandberg hadde vært tilstede under begge rettssakene, som journalist for NRK. I ettertid beklaget han sterkt sin egen servilitet. Som alle andre medieaktører, serverte han lydig maten fra domstolen; om den var aldri så illeluktende. I ettertid har Sandberg blitt den kanskje dyktigste journalisten i Norge når det gjelder å ta tak i det offentlig juridiske overgrep. Bl.a Liland-saken og Fritz Moen-syndromet er ting han han har vært sterkt delaktig i når det gjelder å avdekke sannheten(e). I 2007 kom boken OVERGREPET -Justismordene på Fritz Moen og i 2009 kom filmen Sannhetsjegeren – historien om Tore Sandberg og Fritz Moen.

Den første gjenopptagelsen fikk kjennelse 12. februar 2000. Begge gjenopptagelsesbegjæringene ble da avslått. Dette ble påkjært til høyesterett. Tore Sandberg anmeldte de tre dommerne Magnus Matningsdal, Eilert Stang Lund og Marin Maria Bruzelius, etter at de avviste gjenopptagelsen av Torunn-saken i 2003. En enstemmig kontroll­komite på Stortinget bestemte 5. februar å vur­dere om de tre skulle stilles for riksrett. 8. mai samme år avviste et flertall i samme komite dette.

Tor Hepsø

I desember 2005 lå den forhenværende olje­arbeideren Tor Hepsø for døden ved sykehuset i Namsos. Den 18. desember, to dager før sin død, erkjente han ovenfor tre sykehusansatte å ha tatt livet av både Sigrid Heggheim og Torunn Finstad. Etter samråd med Hepsø selv, kontaktet personalet samme dag prest og politi. Dagen etter fastholdt han tilståelsen ovenfor to repre­sentanter for politiet, samt prost Inge Torset.

Torset: «Man er da så avskrellet, løken er så liten, at det da ikke er naturlig å iscenesette sirkusunderholdning». Dette i forhold til Hepsøs troverdighet på dødsleiet.

Opprinnelig fantes det biologiske spor av den antatte gjerningsmannen i Torunn-saken. Akkurat som de ekskluderende bevis i Liland­saken, er disse biologiske sporene destruert/for­svunnet. Men blodtype A er identisk med Hepsøs.

Når det gjelder Hepsø; i drapsperiodene var han bosatt i Mellomveien i Trondheim mens han arbeidet 14-dagers skift på Nordsjøen. Definitive bevis er borte, men ifølge Gjenopptagelses­kommisjon, befant han seg etter all sannsynlig­het i Trondheim da drapene ble begått. Hepsø hadde hatt betydelige psykiske problemer, og hadde ifølge tidligere arbeidskolleger gjennom­gått en kraftig personlighetsforvandling i drapsperioden(e). I desember 1986 ble Tor Hepsø anmeldt for vold, voldtekt og drapsforsøk på sin samboer de siste foregående år. Når Magnar Solberg i sitt intervju i Adresse­avisen i 2007 uttalte at han så inderlig gjerne skulle visst hvem den «rette» drapsmannen var; …… hadde Hepsøs tilståelse gått han et boligkompleks forbi? Var det ikke to politimenn som tok ned tilståelsen dagen før Tor Hepsø døde 20. desember 2005?

The End?

I Borgarting lagmannrett 24. august 2006, ble det avsagt frifinnende dom uten hovedforklaring. Dette fordi Moen da hadde avgått ved døden. Den kan imidlertid ikke sies å være fullstendig, men store rom for tolkning. For eksempel; «Lagmannsretten legger til grunn at det ikke er hjemmel for frifinnelse, for så vidt gjelder de tiltalepostene som er en del av gjennopptakelses­saken. Dom avsies i samsvar med dette(sic). Lagmannsretten antar imidlertid det hensett (?Que?) til at Moen er død, uansett ikke vil være aktuelt å utmåle straff for de forhold som ikke er omfattet av gjenopptakelsesprosessen».

Referanser

 
• NOU 7996: 15, Liland-saken
• NOU 2007: 7, Moen-sakens granskningsrapport
• Wikipedia; Karl Solberg
• NBL; Magnar Solberg
 
Artikkelen ble første gang publisert i Nye Oppstøt #15
 

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *