GAME OF THRONES RECAP S08E05

Nå som The Night King er overvunnet står samarbeid på dagsordenen, mens den harmoniske fremtiden i De sju kongedømmene skal planlegges.

La oss sammen nynne det nest siste verset i en sørgmodig powerballade om is, ild og spoilers. Nevnte jeg spoilers? De neste 39 000 tegnene er full av dem. Det blir ikke mye is denne gangen, men til gjengjeld mer enn nok ild. Og spoilers, som sagt. Det er duket for nok en bekymringsfri gladdag i Westeros, der solen alltid skinner og alle er bestevenner. Nå som The Night King er overvunnet står samarbeid på dagsordenen, mens den harmoniske fremtiden i De sju kongedømmene skal planlegges. Hva var det Ramsay Bolton sa tilbake i tredje sesong? At alt som til syvende og sist betyr noe i de sju kongedømmene er kjærlighet? Noe sånt, tror jeg. La meg sjekke notatene mine noen sekunder. Skal vi se. Nei, det Ramsay sa var: «If you think this has a happy ending, you haven’t been paying attention». Akkurat, ja. Nære nok. Dette blir nok en episode som garantert ikke kommer til å piske opp noen kontroverser, og som sikkert vil gjøre absolutt alle fans strålende fornøyde.

Varys (Conleth Hill) skriver et mystisk brev som stadfester at Jon Snow er den ekte tronarvingen da det banker på kontordøren hans. Bank bank. Det er tjenestepiken/småfugl-aspiranten Martha (Bronte Carmichael), som rister trist på hodet over at dragedronningen fortsatt ikke vil spise. Den lille piken frykter at soldater spionerer på henne, men som Varys har lært Martha: «The greater the risk, the greater the reward». Det er lett å mistenke at Varys har prøvd å forgifte Dany, og at hun har luktet lunta. Utenfor observerer Tyrion Lannister (Peter Dinklage) at Jon Snow (Kit Harington) endelig ankommer Dragonstone i robåt, og soldatene hans vil være fremme i King’s Landing om to dager. Jon er i likhet med alle andre urolig over sinnstilstanden til Daenerys, som fortsatt sturer alene på kammerset sitt. Varys antyder at Dany ikke er skikket til å herske, og at det kan få tragiske konsekvenser å støtte henne videre: «I’m worried for all of us. They say every time a Targaryen is born; the gods toss a coin and the world holds its breath. We both know what she’s about to do…»

Noe som trolig betyr ukontrollert vrede rettet mot King’s Landing. Varys er såpass åpenbar i sine intensjoner at selv Jon lukter en eim av lunte. Så hva vil Varys? «All I’ve ever wanted. The right ruler on the Iron Throne. I still don’t know how her coin has landed. But I’m quite certain about yours»Selv Jon skjønner hva Varys prøver å si, og han liker det ikke. Det siste han ønsker er å ende opp på Jerntronen. «I don’t want it. I never have». Det bare styrker Varys’ tro på Jon. «I have known more kings and queens than any man living. I’ve heard what they say to crowds and seen what they do in the shadows. I have furthered their designs, however horrible. But what I tell you now is true: You will rule wisely and true, while she…». Jon vil slett ikke høre noe negativt om Dany, og denne samtalen er over. Good day to you, sir. Tyrion er derimot veldig tankefull, og langt fra like sikker på hva han bør gjøre. 

Somebody has betrayed me

Daenerys (Emilia Clarke) har låst seg inne på rommet sitt med The Cure på full guffe. Vel, nesten. Tyrion ser dessverre ut til å ha valgt sin side: Team Dany. Han tusler inn for å sladre på Varys, men den paranoide dragedronningen har allerede sine mistanker. «Somebody has betrayed me». Ja, svarer Tyrion. «Jon Snow». Bzzz, feil. «Varys». Dany antar at han vet sannheten om Jons stamtre fordi Tyrion fortalte det. Jon sladret til Sansa, hun sladret til Tyrion, og alt er Jons feil som er kjempedum og ikke engang så kjekk som alle vil ha det til. Så Dany mener at alt er hans feil. «As I said: he betrayed me». I likhet med Varys har hun tatt sitt valg, og hun stoler ikke lengre på noen andre enn seg selv. Dany er også vonbroten over at Tyrion diskuterte pikante familiehemmeligheter med Varys, uten å spørre hennes høyhet om tillatelse. Sansa er dessuten skikkelig teit: «She trusted you to spread secrets that could destroy your own queen. And you did not let her down». Tyrion beklager hvis han har skuffet hennes høyhet, men «Our intentions were good. We wanted what you want. A better world, all of us. Varys as much as anyone. But it doesn’t matter now». Dany rister på hodet. Nei, det spiller null rolle nå, og hoder må rulle nå. Dany virker helt utslitt. Har noen forresten sett klinkekulene hennes? Dronningen ser ut til å ha mistet dem i alt oppstyret. 

Varys rekker så vidt å brenne det siste brevet og legge fra seg ringene sine før soldater kommer for å pågripe ham. Det gjenstår å se hvor mange av disse brevene han rakk å sende med ravn-ekspressen, og hvilken rolle de kommer til å spille. For Varys del, trolig ingen rolle. Dany har sendt Grey Worm (Jacob Anderson) og en håndfull Unsullied-soldater for å hente Varys ned til klippene. Der venter Jon, Tyrion og Dany. Han vet allerede hva som er i ferd med å skje. Det gjør vi alle. Tyrion tilstår: «It was me». Han tystet på sin trofaste følgesvenn, og forseglet hans skjebne. Varys nikker trist:«I hope I deserve this, Truly, I do. I hope I’m wrong». Men det er han nok ikke, og Tyrion er full av tvil om han gjorde det rette. «Goodbye, old friend» sier Varys, før Tyrion trist tar armen hans. Dany utstråler ikke noe annet enn forakt mens hun deklamerer sin dom: «Lord Varys. I, Daenerys of House Targaryen, First of My Name, Breaker of Chains and Mother of Dragons, sentence you to die». Og der er Drogon, som har gjemt seg musestille i mørket bak henne. «Dracarys». Drogon spytter ild rett mot oss, og mot Varys, som brennes levende i henhold til det hun lovet ham tilbake i forrige sesong. Og så er han død, uten så mye som et lite skrik. På akkurat det samme stedet Melisandre i sin tid likte å brenne mennesker levende. Jon liker slett ikke det han ser. 

Dany er allikevel ikke fri for følelser følelser, og sørger over Missandei sammen med den siste mannen hun fortsatt stoler på: Grey Worm. Den eneste eiendelen Missandei tok med seg på reisen over sjøen var lær-halslenken hun bar som slave. Hun gir den til en sørgende Grey Worm, som slenger den rett i peisen. Samtidig kommer Jon for å snakke med henne, og Grey Worm stiller seg mellom dem. Et klart tegn på at Jon nå er ansett som en trussel. Dany innvilger nevøen audiens, og sender Grey Worm bort. Anspent stemming, og Dany bryter isen med en forsonende: hva var det jeg sa, bitch?«What did I say would happen if you told your sister?» Dany velger å legge den bestialske henrettelsen av Varys på skuldrene på Jon, i en klassisk sosiopat-variant av «hvorfor tvinger du meg til å slå deg?». Jon understreker for ørtende gang at han ikke vil ha den fordømte jerntronen, og at han sa akkurat det samme til Varys. Dany er ikke fornøyd med å myrde Varys, nå sikter hun inn Sansa. «She betrayed your trust. She killed Varys as much as I did. This was a victory for her. Now she knows what happens when people hear the truth about you. Far more people in Westeros love you than love me. I don’t have love here. I only have fear». For Dany er jo det virkelige offeret her.

Alt hun vil ha er en liten, betydningsløs trone og å herske over alle menneskene i denne delen av verden. Ikke engang det unner folk henne. Er det rart hun er rasende? «I love you», hevder Jon, «and you will always be my queen»Men Dany vil ha noe mye mer enn det. Hun vil være dronningen av alle, og kjæresten til Jon. Hun prøver å kysse nevøen sin, men han trekker seg vekk. Å bli avvist er det siste strået, som tenner bålet. «All right, then», svarer hennes høyhet. Den siste tidens traumatiske hendelser har vekket dragen i Dany: hun har mistet Rhaegal, bestevenninnen Missandei, sin trofaste ledsager Jorah og dronningens nærmeste rådgivere konspirerer mot henne. Hennes store kjærlighet Jon vil ikke engang bryte de bagatellmessige incest-barrierene for å ligge med henne. Så greit. «Let it be fear»

Tyrion prøver å fortelle Dany at befolkningen i King’s Landing ikke er fiende hennes, men den samme typen mennesker hun befridde i Meereen. Dronningen er uenig. Folket i Meereen gjorde opprør mot slavemesterne, mens sivilbefolkningen i King’s Landing står på side med Cersei. At de er redde for den gale dronningen Cerseis vrede spiller ingen rolle. Nå skal de snart få en ny dronning å være livredde for. Tyrion kjemper helhjertet for sitt folk: «Thousands of children will die if the city burns»Dany kunne ikke ha brydd seg mindre over folk som uansett ikke vil akseptere henne som dronning: «Your sister knows how to use her enemies’ weaknesses against them. That’s what she thinks our mercy is: weakness. But she’s wrong. Mercy is our strength. Our mercy towards future generations who will never again be held hostage by a tyrant»Tyrion er trolig i ferd med å få en vond lærepenge om hva som skjer når man satser på feil hest, og ofrer sine beste venner i en maktkamp som gjør alle til tapere.

Thousands of children will die if the city burns.

«Ready the Unsullied». Krigen er i ferd med å begynne. Tyrions siste hail Mary er å bønnfalle dragedronningen om å gi befolkningen en sjanse til å overgi seg. Hvis folket i King’s Landing kapitulerer vil de ringe bjellene og heve byportene – da vil vel ikke Dany angripe den forsvarsløse sivilbefolkningen? Dany nøler lenge, men nikker til slutt. I det Tyrion forlater Dany har hun en beskjed, sånn i forbifarten: «Your brother was stopped trying to get past our lines. It seems he hasn’t abandoned your sister after all. The next time you fail me will be the last time you fail me». Så hvor er Jaime, og hva vil skje med ham? Det er lett å få bange anelser om at Dany akter å gi Cersei en tilbakebetaling for det hun gjorde mot Missandei.

Befolkningen i King’s Landing geleides inn i The Red Keep, som menneskelige skjold rundt dronning Cersei. Tyrion og Jon er dypt preget av stundens alvor mens de fraktes på land i King’s Landing. De ønskes velkommen av Davos Seaworth (Liam Cunningham), og utenfor byportene har en betydelig mengde allierte soldater satt opp leir med telt og greier. Tyrion trenger en tjeneste av Davos, som tar i bruk hans betydelig talenter som smugler. «I’m not gonna like this favor, am I?». Nei, ikke så veldig. Etter at mørket senker seg ankommer to skikkelser leiren: Sandor «The Hound» Clegane (Rory McCann) og Arya (Maisie Williams). «I’m Arya Stark. I’m going to kill Queen Cersei». Soldaten som stopper dem ser total perpleks ut, men The Hound forklarer hjelpsomt: «Think about it. She kills Cersei, the war is over. There won’t be a siege. You might not even die tomorrow». Soldaten vil helt snakke med kapteinen sin, men Arya og The Hound rir bare videre. 

Tyrions forsøk på å snakke flytende lav-valyriansk til Unsullied-soldatene går sånn passelig: «I drink to eat the skull keeper. I want to eat the skull keeper». Det Tyrion prøver å si er at han vil snakke med fangen på tomannshånd, og vaktene kan ta seg en pause. Inne i fangeteltet finner vi Jaime (Nikolaj Coster-Waldau) i en positur vi har sett før, lenket til en stolpe med kjetting. Tilbake der han startet. Identifisert takket være den gylne høyrehånden sin. «Cersei once called me the stupidest Lannister». Jaime mistenker at Tyrion undervurderer Cerseis odds for å vinne denne krigen, men han gjør fint liten nytte for seg lenket til en påle. Tyrion akter å bruke opp Dragedronningens siste frikort ved å frigi broren sin, og sende ham inn i King’s Landing for å overbevise Cersei om å overgi seg. Jaime har ingen tro på at hun vil høre på et ord han har å si, men Tyrion insisterer allikevel på at han prøver:

If not for yourself, if not for her, then for every one of the million people in that city, innocent or otherwise.

Jeg føler at befolkningstallet i hovedstaden øker hver gang de nevnes, men Jaime er ikke så opptatt av simple sivilister. «To be honest, I never really cared much for them. Innocent, or otherwise». En merkelig ting å si, med tanke på at Jaime tross alt ofret alt for å redde den samme befolkningen fra den gale kongen Aerys II. Men The Kingslayer er muligens i det nihilistiske hjørnet i dag. Tyrion mener at storebroren fortsatt bryr seg om det ufødte barnet i søsterens mage, selv om alt tyder på at det for lengst er abortert. Jaime føler at en graviditet bare vil gjøre ting verre: «The child is the reason she’ll never give an inch. All the worst things she`s ever done, she’s done for her children. It’s not impossible that she’ll win»Tyrion forsikrer ham om at det aldri kommer til å skje, uansett hvor store tap team Dany har lidd. «I defended the city last time it was attacked. I know it better than anyone. It will fall tomorrow». Hvis det skjer er Jaime klar til å dø. Tyrion foreslår i ren desperasjon at Jaime rømmer sammen med Cersei. Tar henne med ned nederst i The Red Keep, der drageskallene befinner seg. Følger trappene videre nedover, helt frem til stranden ved slottet. Der venter en båt: «If the winds are kind, you’ll make it to Pentos. Start a new life».

Tyrion føler at dette er deres siste og eneste sjanse: «If you don’t, you’ll never see Cersei again». Jaime sverger på at han vil gjøre et forsøk, og Tyrion slipper ham fri. Hvis planen mot formodning fungerer skal Jaime gi ordre om å klinge byens bjeller, og åpne porten som et signal om at byen overgir seg til dragedronningen. Jaime frykter at hun vil kreve lillebrorens hode for dette, men Tyrion satser på at Dany vil se verdien i å kuppe tronen uten blodbad og tilgi forræderiet hans. For er det noe frøken Stormborn er kjent for, så er det sin sjenerøse evne til å tilgi folk som skuffer henne. Uansett verdt risikoen, føler Tyrion: «Tens of thousands of innocent lives, one not particularly innocent dwarf… it seems like a fair trade». Nobelt, selv om jeg skulle ønske at de ble enige om at sivilbefolkningen i King’s Landing består av titusenvis, hundretusenvis av barn eller over en million mennesker. Tyrions får uansett sjansen til å gjøre det Jaime engang gjorde for ham, og tar farvel med storebroren sin: «If it weren’t for you, I never would have survived my childhood. You were the only one who didn’t treat me like a monster. You were all I had». De klemmer hverandre gråtende, og hva nå enn dette leder opp til vil det trolig få tragiske konsekvenser for begge to. Rørende.

DAGGRY

Og så er det daggry. Psyko-Euron Greyjoy (Pilou Asbæk) venter i Blackwater Bay utenfor King’s Landing med kampflåten sin. Scorpion-armbrøstene lades, noe som ser ut til å ta betydelig mer tid og muskelkraft enn da Rhaegal ble drept. Men i rettferdighetens navn var dragen allerede skadet og fløy alene da Euron klarte å skyte den. Lannister-soldater stilles i posisjon, bueskytterne stilles opp ved muren og siste rest av sivilbefolkningen søker dekning innenfor murene i The Red Keep. Luker skalkes, spedbarn gråter, soldater bjeffer ordre. Alvoret starter for… vel, alvor. Kun to skikkelser tar alt med ro: The Hound og Arya. De spaserer målbevisst mot samme destinasjon: The Red Keep. Arya for å snikmyrde dama som topper drittlisten hennes, og The Hound for å ta en alvorsprat med storebroren sin om konsekvensene av mobbing i oppveksten. En tredje person er på vei i samme retning; Jaime.

Foran byportene står rund ti tusen innleide Golden Company-soldater, under ledelse av kaptein Harry Strickland (Marc Rissmann). Og foran dem står en brukbar mengde soldater fra den skjøre Stark/Targaryen-alliansen. Fortsatt slitne og forslåtte, men klare for kamp. Tyrion håper fortsatt på å høre bjeller ringe, sånn at blodbadet kan avlyses – men ingen andre enn ham tror at dette vil få en fredelig utvei. Jon bare ser på Tyrion som om han er forrykt. Jeg tror aldri vi har sett Tyrion så tungsinnet og dypt urolig som han er akkurat nå. Inne i The Keep har dronning Cersei (Lena Headey) tatt på seg den purpurrøde finstasen sin, for å se slaget på behørig avstand fra balkongen sin. Hun er flankert av Qyburn (Anton Lesser) og Gregor «The Mountain» Clegane (Hafpor Julius Björnsson), som neppe forventer å få besøk av lillebroren sin. The Hound og Arya klarer å presse seg inn i The Red Keep sekunder før portene lukkes, og de resterende sivilistene blir stående fortvilet igjen utenfor. Alle kan trøste seg med at de har like gode sjanser til å dø på begge sider av murene.

Synd for Jaime, uansett, som ikke rakk frem i tide. Han prøver å vinke med gullhånden sin, men det hjelper ikke. På tide å finne en snarvei. Utenfor murene til King’s Landing høres bare bølgeskvulp, vindsus og noen måkeskrik. Det obligatoriske stille før stormen-øyeblikket. Euron skimter noe langt oppe ved skylaget. Drogon og Dany, som åpenbart har trent på dette med å unngå armbrøstpiler. Man kan muligens argumentere for at hun burde ha angrepet Euron umiddelbart etter at han kverket Rhaegal, men bedre sent enn altfor sent. Drogon griller et halvt dusin skip på noen sekunder. Og så et dusin til, innen Euron engang har klart å sikte inn armbrøsten sin. Skipet hans eksploderer i drageild, men Euron rekker naturligvis å hoppe over bord. Hele Jernflåten blir ødelagt fortere enn noen var forberedt på. Scorpion-armbrøstene på King’s Landing-muren blir utslettet like effektivt, mens brennende, skrikende soldater flyr i alle retninger. Vel, dette gikk sannelig bedre enn sist. Spektakulært.

Innen The Hound og Arya kommer seg inn i kartrommet i The Red Keep har Drogon revet bort taket, og han foreslår at Arya stikker hjem igjen. Hva som enn skjer her nå vil neppe bli trivelig. «Go home, girl. The fire will get her, or one of the Dothraki. Or maybe that dragon will eat her. It doesn’t matter. She’s dead. And you’ll be dead too if you don’t get out of here». Arya har ikke komme hele denne veien uten å krysse av Cersei fra drittlisten sin personlig, men The Hound grabber tak i henne. «You think you wanted revenge a long time? I’ve been after it all my life. It’s all I care about. And look at me. Look at me! You wanna be like me?». Han holder hodet til Arya som et barn i den store hånden sin, og hun ser plutselig så mye yngre ut. For dem som var i tvil om The Hounds gode hjerte prøver han desperat å redde livet til det nærmeste han har en venn. «You come with me, you die here». Arya tar ham på alvor, og er ikke rede til å dø riktig ennå. Hun snur seg mot The Hound: «Sandor. Thank you». Hun minner om den Arya vi trodde forsvant for flere år siden, og ikke så veldig om den Arya vi har sett de siste sesongene. Takk, og farvel.

På motsatt side av muren venter Golden Company-soldatene i anspent stillet, og de har også et halvt dusin armbrøster. Smellene fra en serie eksplosjoner kan vagt høres i det fjerne. Mens smellene kommer nærmere virker kaptein Strickland mer urolig, og soldatene ser seg usikkert rundt – før byporten eksploderer bak dem i et inferno i flammer. Holy shit! Drogon utsletter hele hæren deres på noen sekunder, før Unsullied-soldatene stormer inn i King’s Landing. Så enkelt kan det tilsynelatende gjøres. Strickland lever lenge nok til å se alle soldatene sine brenne ihjel, før han flykter i vill panikk. Hans tjeneste ender med et spyd i ryggen, kastet av Grey Worm. Takk for sist, motherfucker. Alt i alt fikk Cersei heller dårlig utbytte av den investeringen, og Jernbanken i Braavos bør trolig avskrive pengene de lånte henne for å hyre inn denne hæren. Etter oppgjøret med Nattkongens horder kvalifiserer neppe Lannister-hæren engang som motstandere. De blir hugget ned som varmt meierismør, mens Drogon utsletter alle katapultene, og brenner opp tusenvis av soldater som om de er maur.

Cerseis hær blir regelrett slaktet, og hun observer denne massakren fra balkongen sin. Hun mener fortsatt at alt de trenger er bare et velrettet skudd som dreper Daenerys siste drage, men Qyburn kan meddele henne om at alle Scorpion-armbrøstene er destruert. Cersei trøster seg med at Jernflåten har kontroll på Blackwater Bay, og hvis Euron klarte å kverke en av dragene hennes så lett må de da klare å få has på den siste. Hvor jævla vanskelig kan det være, liksom? Qyburn har flere dårlige nyheter: Jernflåten er i brann og byportene er knust. The Golden Company er i fyr og flammer og WiFi-nettet er nede. Cersei har fortsatt stor tro på at Lannister-hæren vil bekjempe barbarene: «Our men will fight harder than sellswords ever could. They will defend their queen to the last man». Rett foran henne flamberer Drogon soldatene hennes som en flygende flammekaster. Cersei nekter å tro at hun har tapt: «The Red Keep has never fallen. It won’t fall today». Dette er nesten en Monty Python-sketsj.

Jon, Davos og Grey Worm leder hæren mot The Red Keep, der de siste Lannister-soldatene har samlet seg. Tyrion kikker opp på bjelletårnet i håp om at Jaime har nådd frem i tide, men storebroren stresser fortsatt for komme seg inn i slottet. Og der er Drogon, som skremmer vannet av allerede livredde sivilister. Lannister-soldatene kaster sverdene. Krigen er allerede over. Jon puster lettet ut. Folket roper «Ring the bells!», men Cersei nekter naturligvis å innrømme nederlaget. Jaime finner et sverd, og brøyter seg vei gjennom menneskemengden. Tyrion stirrer på bjelletårnet. Dany stirrer mot The Red Keep. Cersei stirrer på Drogon. Dany virker veldig innstilt på å brenne ned resten av King’s Landing. Men til slutt ringer bjellene. Phew. Cersei lukker øynene. Slaget er over. Nerdelaget er et faktum.

GALSKAP

Allikevel ikke nok for Dany, som lar raseriet og galskapen ta totalt overhånd. Uh-oh. Hun flyr masseødeleggelsesvåpenet Drogon mot The Red Keep, og skyggene av dragevingene over King’s Landing matcher visjonen til Bran perfekt. En profeti er i ferd med å bli oppfylt. Drogon brenner ned alt. Skrikende barn, kvinner, uskyldige og forsvarsløse. Tyrion er i sjokk. Jon er dypt rystet. Ron Burgundy er mildt overrasket. Grey Worm er drevet av raseriet over å ha mistet Missandei, og kaster et spyd i lederen for de ubevæpnede soldatene som har overgitt seg. Dette eskalerer hjerteskjærende fort. Alle blir slaktet, og det demrer endelig for Jon hva han har tatt del i. Han har bare byttet ut en gal dronning med en enda galere. Davos prøver å redde noen kvinner og barn mens King’s Landing utslettes i drageild. Jon skriker impotent, prøver å få Unsullied-soldatene til å stoppe krigsforbrytelsene – men ikke engang hans egne soldater gidder å høre på ham. Etter at Lannister-hæren er slaktet fortsetter soldatene med sivilbefolkningen. Uskyldige mennesker blir myrdet i alle retninger. En liten pike er vitne til at alle hun kjenner blir drept. En dag vil hun kanskje vokse opp til å bli en ny Arya. Selv The Night King ville ha vært å foretrekke i forhold til dette ufattelige barbariet.

Jon blir tvunget til å drepe en av sine egne menn, som prøver å voldta en skrikende kvinne. Men hva kan han egentlig gjøre nå, annet enn så se fruktene av sine egne feilvurderinger? Etter å ha drept hundretusenvis av uskyldige sikter Drogon og Dany inn The Red Keep, der Cersei neppe kan unngå å være litt imponert av Daenerys totale hjerteløshet og ambisjonsnivå. Ikke engang Cersei ville ha sunket så lavt som å ofre så mange uskyldige liv. Nede ved stranden prøver Jaime å snike seg inn bakveien til The Red Keep, men gjett hvem som venter på ham der? Ja, rampegutten Euron, naturligvis. Jaime prøver å få ham til å skjønne at de er nødt til å snike Cersei ut av King’s Landing, men Euron skjønner hvordan dette vil ende. «Listen. That’s the sound of a city dying. It’s over». Men de kan jo fortsatt ha det litt gøy før verden ender. «If you kill another king before you die, they’ll sing about you forever». Jaime påpeker at Euron ikke akkurat er noen konge, men han er uenig: «Oh, but I am. And I fucked the queen». Det liker ikke Jaime å høre i det hele tatt. Euron har et tilbud: «If I win, I’ll bring your head to Cersei, so you can kiss her one last time». Så nå er de jo bare nødt til å sloss, mens The Red Keep raser ned bak dem. De denger løs på hverandre, avvæpner hverandre og fortsetter kampen på bare never. Vel, for Jaimes del: en bar neve. Han denger gullhånden rett i halsen på Euron, og knuser trolig strupehodet hans. Sparker ham hardt i fjeset, men blir under kampen alvorlig knivstukket i siden. Jaime er dødelig såret. Au.

Mens verden brenner ned rundt henne nekter Cersei å forlate The Red Keep, selv om Qyburn formaner dronningen om at de må flykte i sikkerhet til Maegor’s Holdtfast-tårnet. En liten, fortvilet raseritåre renner fra det venstre øyet til Cersei, og demningen brister. Hun er nødt til å vedkjenne det ydmykende nederlaget, og følger apatisk Qyburn. Nedenfor på stranden er Euron litt imponert over Jaime: «You fought well, for a cripple». Jaime bruker sine siste krefter på å krype mot sverdet sitt, men Euron knivstikker ham hardt i den andre siden. Allikevel ikke nok til å stoppe Jaime, som klarer på plante sverdet sitt hardt i magen på Euron. Game over. «Another king for you!», gurgler Euron, «But I got you. I got you!». Jaime etterlater Euron til å dø, mens han sjangler ustødig videre for å dø hos søsteren sin. Euron trekker sitt siste pust med et fornøyd psykopat-smil: «I’m the man who killed Jaime Lannister». Så jeg antar at han er en av de få personene som fikk en lykkelig slutt denne gangen. Ingen kommer til å synge sanger om denne psykopaten, men dette er mye mildere død enn han fortjener.

The Hound går videre inn i Red Keep-ruinen, mens Cersei geleides nedover trappene av Qyburn, The Mountain og deler av sin livgarde. Taket deiser umiddelbart ned i hodet på soldatene, mens The Mountain skjermer den nylig abdiserte dronningen og Hånden hennes fra å bli knust sammen med dem. Og der er The Hound, som hilser høflig på Cersei, før han sverder ihjel hennes siste fire soldater. «Hello, big brother». Place your bets. Cleganebowl-finalen er i ferd med å begynne. De blodrøde Frankensteinmonster-øynene viser et lite snev av fryd. Cersei beordrer Fjellet til å bli ved hennes side, men har ingen autoritet. Qyburn forlanger at The Mountain adlyder dronningen, så kjempen tar tak i strupen til dronningens hånd og slenger ham ned trappene som en leke han er lei av. Qyburn knuser skolten og dør momentant. Cersei føler det mest hensiktsmessig å tusle videre på egen hånd, mens brødrene gjør opp seg imellom. Og det gjør de. The Hound går til angrep med kraften til en mann som har drømt om dette siden han var en liten gutt. Han klarer å slå hjelmen av The Mountain, og vi ser endelig fjeset hans. Alt i alt er nok The Hound familiens store skjønnhet. Lillebroren kjenner ham igjen. «Yeah. That’s you. That’s what you’ve always been». Et monster. 

Cersei ankommer kart-rommet med frykt i øynene, mens murpuss og stein raser sammen rundt henne. Og der står Jaime. Dødelig såret, men fortsatt i live. På akkurat samme sted som de sist så hverandre. Det er som om han aldri forlot henne. Et lite hyl kommer fra munnen til Cersei. Hun har mistet absolutt alt, men har fortsatt den elskede broren sin. De omfavner hverandre, og sjangler ut sammen. Over dem kjemper The Hound mot storebroren sin, drevet av en livstid med hevnbegjær. Han klarer til slutt å plante sverdet sitt rett i brystkassa på The Mountain, til sverdskaftet butter mot rustning-platen, der hjertet hans burde ha vært. Et dødsstøt for et normalt menneske, men The Mountain er ikke lenger noe sånt. Han fiker bort The Hound, drar ut sverdet og slenger fra seg den ødelagte rustningen. Bare et kjøttsår. The Hound stønner sårt, og det virker nesten som han hulker som et barn.

Utenfor prøver Arya å navigere seg gjennom de ufattelige masseødeleggelsene, likene av uskyldige, brannskade barn og hardt sårede mennesker. Hun blir dratt inn et hav av overlevende på desperat flukt fra dragedronningens vrede. Snubler, og blir trampet ned av menneskemassen mens The Mountain slår broren sin halvt ihjel. En kvinne ved navn Nora (Laura Elphinstone) drar Arya i sikkerhet: hun er den samme kvinnen som ble etterlatt utenfor portene til The Red Keep mens Arya presset seg inn. De skilles av menneskehavet, og alt eksploderer rundt dem. The Mountain har hendene rundt strupen til lillebroren sin og presser hardt, mens The Mountain knivstikker ham. I nakken, i brystkassen, igjen og igjen.

The Mountain brøler «Fucking die!», men det har ingen effekt. The Mountain benytter den samme teknikken som drepte Oberyn Martell. Han planter tomlene i øyeeplene hans, og klemmer hardt. Au, dette er vondt å se, og The Hound ser ingenting. Han klarer allikevel å stikke dolken sin rett i høyreøyet på storebroren, til det stikker ut av bakhodet – akkurat som Arya engang truet med å gjøre mot ham. Fortsatt ikke nok til å drepe dette monsteret, så The Hound slenger seg mot ham, gjennom veggen – og de deiser sammen ut av The Red Keep. Det er lang vei ned. Begge lander i flammehavet, og ikke engang The Mountain kan overleve noe sånt. Farvel, The Hound. Sørgelig at du ikke fikk sjansen til å leve videre i fred, men du fikk i alle fall din søte hevn.

Som om de enorme ødeleggelsene Dany har forårsaket ikke er nok begynner det gamle Wildfire-lageret å antenne i heten – sammen med alle fan-teoriene om at det kom til å spille en avgjørende rolle i Cersei sorti. Jon møter blikket til Davos, og begge skjønner hva som er i ferd med å skje. Jon beordrer soldatene til å falle tilbake, og nå begynner de plutselig å høre på ham. Arya ligger skadet igjen på en trapp, men våkner opp i en blodpøl dekket av mur-støv. Hun har en lei hodeskade, men er i det minste i live. Bjelletårnet deiser ned bak Arya, og hun havner i en oppgang sammen med en gruppe overlevende. Hun prøver å lede dem ut i sikkerhet, men mesteparten blir slaktet av Dothraki-barbarer. Resten blir brent ihjel i flammene fra Drogon.

Jaime prøver å lede Cersei ut i sikkerhet, men døren i krypten er dekket av mursteiner. De er låst inne her. Cersei klynker at hun vil at babyen deres skal leve, om og om igjen. «I want our baby to live. Don’t let me die, Jaime. Please don’ let me die. Not like this. Not like this». Et skikkelig panikkanfall. Vent, betyr dette at Cersei virkelig er gravid? Nok et spørsmål vi aldri vil få et klart svar på. Jaime tar tak i ansiktet hennes: «Nothing else matters. Only us». Aksept. Dette føles så tragisk og meningsløst; Jaimes lange vei for å bli et anstendig menneske har bare ledet ham rett tilbake hit. De dør i armene til hverandre, mens The Red Keep raser over dem. Sammen i døden, som da de ble født. Akkurat den sortien Jaime ønsket for seg selv, men dypt skuffende for alle oss som drømte om å se Cersei bli flådd levende og dynket i sitronsaft.

Arya er på en eller annen måte fortsatt levende. Skadet, i sjokk og dekket av asken til menneskene hun prøvde å redde, men i live. King’s Landing er en ruin, og befolkningen er myrdet i den verste krigsforbrytelsen Westeros har vært vitne til. Nora og datteren, som Arya prøvde å dra i sikkerhet, er nå bare to klumper med kull som fortsatt klamrer seg til hverandre. Liket av den lille jenta har en forkullet lekehest i hendene sine. Arya trodde hun kjente døden godt, men ondskap av dette formatet er ukjent selv for henne. Hun kom til King’s Landing for å drepe en dronning. Riktig plan, men feil dronning. Nå som alle på drapslisten hennes er døde er det på tide å føre oppe et nytt navn. Det eneste navnet som betyr noe. Navnet på en annen kvinne med grønne øyne: Daenerys Targaryen.

Arya ser en hvit springer i havet av døde, som i likhet med henne har overlevd mot alle tenkelig odds, og i likhet med henne er blodig og alene. Hun tar tøylene til hesten, roer den ned – og rir ut av det som en gang var King’s Landing som en apokalyptisk rytter. Med et klart formål… som først blir avklart neste gang. Milde Kristus. Dette var trolig en av TV-mediets mest teknisk imponerende episoder, som samtidig ligger godt an til å bli en av de mest dramaturgisk kontroversielle. Dette var slett ikke hva vi forventet, og at «Game of Thrones» fortsatt har evnen til å sjokkere oss er i seg selv imponerende. En del av oss fryktet at tronespillet ville endte i katastrofe, men jeg tror ikke mange var forberedt på hvor nådeløst og apokalyptisk dette ville bli. Garantert mer kompromissløst enn en mange fans vil sette pris på.

Selv om en del av oss mistenkte at Dany ville miste fotfestet, var omfanget av masseødeleggelsene hennes så mye større enn vi kunne forestille oss. Hun fulgte sine fars siste ord, og brant dem alle. Nå kan hun herske i asken. At frøken Stormborn mister vettet så ettertrykkelig burde nok ha vært utforsket mer gradvis enn de siste to sesongene har hatt tid til, men det har ikke akkurat skjedd over natten. Dany var maktsyk så fort hun fikk sin første smak av autoritet, og hun startet sin barmhjertighetsturne i Meereen ved å korsfeste folk. Dragedronningen var ikke «the breaker of chains» på grunn av sin grenseløse altruisme, men fordi hun var ute etter å rekruttere lojale supportere som ville krige på hennes side. I likhet med hvordan disse tilhengerne lot seg manipulere av hennes retorikk, lot minst like mange publikummere seg lure til å tro at Daenerys var en heltemodig frigjører som fortjente å ende opp på Jerntronen. Sånn går det når man stemmer på autoritære populister. MWGA!

Med tanke på hennes familiebakgrunn ble hintene om hvordan dette ville ende sådd tidlig og de ble spredd jevnlig. Dette er tross alt en dronning som blant annet uttalte at: «I will take what is mine through fire and blood» og «We will lay waste to armies and burn cities to the ground». Det er allikevel lett å skjønne at denne episode ble en skikkelig kalddusj for alle som har hauset opp Dany som et slags feministikon, og ikke minst alle foreldrene som har døpt døtrene sine til Khaleesi eller Daenerys. De abrupte skiftningene i motivasjoner ville trolig ha vært mer effektive hvis denne sesongen hadde mer pusterom, og ikke var nødt til å stresse seg frem til mål i et forrykende høyt tempo. Noen av nyansene har blitt ofret til fordel for et spektakulært spetakkel. Selv om disse seks episodene er i snitt dobbelt så lange som normalt kunne finalesesongen fint ha vart minst seks episoder lengre. Men det gjør den jo dessverre ikke. Neste uke kommer den aller siste «Game of Thrones»-episoden, og med den kommer de siste svarene vi noensinne får (før bøkene kommer). Noe sier meg at dette ikke vil ende som mange håper på – men finalen blir sikkert i tråd med det Ramsay Bolton engang sa, og skape reaksjoner som vil bli selve leksikondefinisjonen på «toxic fandom». Vi ses neste uke!

PÅ TAMPEN

BESTE REPLIKK: All right, then. Let it be fear».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Vi kan nok anta at Tormund er helt ute av serien, og på vei hjem igjen. Noe som skånet ham og wildlingene for traumene i King’s Landing. Hvem vet, kanskje Jon Snow slenger armene i været, sier fuck it og joiner ham over muren snart?

R.I.P: Det hadde vært lettere å ramse opp dem som overlevde. Men, hey: Valar Morghulis, motherfuckers. Varys ble brent levende, før alt han fryktet ble oppfylt. Ellers: Euron, Cersei, Jaime, Qyburn, The Hound og The Mountain takket for seg. Sammen med rundt en million uskyldige mennesker i King’s Landing, tjue tusen Golden Company-soldater under ledelse av kaptein Strickland og flere tusen Lannister-soldater. En bra dag for begravelsesbyråene i Westeros, om ikke annet. De kommer til å spare mye penger bare på kremeringen.

SEX: Ingenting, rent bortsett fra at tante Dany prøver å forføre nevøen sin igjen. Et av de få tilfellene der incest kunne ha løst en helvetes masse problemer, og reddet hundre tusenvis av liv. Men hvis tanten din prøver å bruke det som et argument for å presse deg til å gjøre noe du er ukomfortabel med, da foreslår jeg at du skygger unna neste familiesammenkomst.

GØRR: Trolig en av seriens mest blodige og brutale episoder, med soldater og sivilister som blir slaktet i alle retninger. Sluttkampen mellom brødrene Clegane var dessuten akkurat så voldsom som vi håpet på, selv om vi også håpet på at The Mountain ville overleve til slutt.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

KARAKTER: 8 av 10 overlevende fra King’s Landing har plutselig mistet sansen for grillmat.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *