GAME OF THRONES RECAP S08E06

ALL HAIL THE BROKEN!

This is it. Game over. Den aller siste episode av «Game of Thrones» noensinne. I alle fall frem til den første avleggerserien har premiere i 2021. Vi kan si mye om hvordan nyansene har forsvunnet mens serien andpusten har spurtet mot målstreken, men før vi sier noe som helst mer er det på tide å vifte med det røde spoiler-flagget igjen. Vi ble alle litt overrasket av at de siste 72 episodene bare var en feberdrøm Bran hadde etter at han falt ut av vinduet, og at alt endte med at han våkner opp i sengen sin Kansas. Neida. Men jeg tipper at mange av de ekstreme kommentarfelt-akrobatene hadde foretrukket noe sånt i forhold til hva vi fikk. Og det vi fikk var et vemodig farvel til gamle venner, med et lite snev av melankolsk skuffelse.

Det Dany optimistisk beskrev som «The Last War» er over, etter at hun gikk banan og brant ned hele King’s Landing i et rasende raptusanfall. Dragedronningen myrdet hundretusenvis av uskyldige mennesker, i den mest grusomme krigsforbrytelsen Westeros noensinne har opplevd. Og den ble utført takket være feilvurderingene til blant andre Tyrion Lannister (Peter Dinklage), som vandrer trist rundt i ruinene mens han angrer bittelitt på at han sladret på Varys – fremfor å styrte dragedronningen før det var altfor sent. Rundt ham ligger likene til småbarn, kvinner og ubevæpnede menn, som et håndfast bevis på at Tyrions klokketro på Daenerys gode hjerte muligens var en smule malplassert. En katatonisk, ille tilredt mann som overlevde grusomhetene sjangler forbi Tyrion, et annet sted gråter en soldat i ruinene. 

Bak ham ser vi en håndfull soldater, samt Jon Snow (Kit Harington) og Davos Seaworth (Liam Cunningham), som også har vanskeligheter med å helt begripe rekkevidden av hva som har skjedd. Tyrion kommer frem til det forkullede liket av den lille piken og moren hennes, som Arya prøvde å redde fra flammehavet i forrige episode. Han begir seg videre inn i ruinene på egen hånd, selv om Jon advarer ham om at det ikke er trygt. «I’m going alone», sier Tyrion. Dette er noe han er nødt til å gjøre alene. Han spaserer forbi det ødelagte klokketårnet, og bjellen han hadde så stor tro på. Videre mot ruinen av The Red Keep, som er i bedre skikk enn forventet. De kan bygge solide slott, disse Targaryen-ene. Det er sikkert og visst. Tyrion er ute etter å få stadfestet at søsteren Cersei og broren Jaime er døde, og det er de jo.

I mellomtiden har Grey Worm (Jacob Anderson) tatt de gjenlevende Lannister-soldatene til fange, og dømmer dem til døden i dragedronningens navn. Han blir avbrutt av Jon, som påminner ham om at krigen er over og at disse mennene nå er krigsfanger. «It is not over until the queen’s enemies are defeated», mener Grey Worm. «How much more defeated do you want them to be?!», lurer Davos på. Grey Worm føler at de først er overvunnet når de slutter å puste. Han gjør seg klar til å drepe dem personlig. Jon tar tak i armen hans. Unsullied-soldatene retter spydene sine mot ham umiddelbart, og Stark-soldatene hever sine sverd. Amper stemning. Davos foreslår at de slår av en prat med dronningen, fremfor å ofre livene sine her. Jon backer off, og går motvillig videre – mens Grey Worm strupekutter de skjelvende, livredde Lannister-soldatene.

Tyrion spaserer forbi det ødelagte kartrommet, inn i værelset han stadig kranglet med Cersei og pappa Tywin. Hele hans familieimperium er nå lagt i grus, og Tyrion er nå den eneste gjenlevende i sin slekt. Han tar med seg en fakkel og går ned i kjelleren; klatrer over et hav av mursteiner og finner til slutt det han søker. Gullhånden til Jaime, sammen med resten av ham. Definitivt død, i armene på sin tilsvarende døde søster. Tyrion slipper alt løs, og gråter i bunnløs fortvilelse. Hva man enn måte mene om retningen serien har tatt kan ingen benekte hvor ekstremt bra Peter Dinklage er; hvor overbevisende han har vært i de enorme forandringene Tyrion har gått igjennom. Fra en nihilistisk drukkenbolt til seriens sanne sjel; en kyniker som endte opp med å bli felt av sin egen humanisme. Mannen som ikke stolte på noen ble totalt forrådt av den personen han valgte å legge sin lit til: Daenerys.

Snøen begynner å dale ned i King’s Landing, som en metaforisk påminnelse om at Dany viste seg å være den virkelige vinteren de alle fryktet. Og der er Arya (Maisie Williams), som har vasket fjeset sitt litt siden sist, men er fortsatt forslått. Jeg lurer på hvor den hvite hesten hennes har blitt av. Arya er like overrasket som oss over å se at så mange Dothraki-barbarer fortsatt er i live, med tanke på at mesteparten av dem tilsynelatende ble slaktet under White Walker-basketaket i Winterfell. Hun ser adoptivbroren Jon brøyte seg vei mellom de jublende villmennene, og er lettet over at han fortsatt er i live. Foran barbarene er de gjenlevende Unsullied-soldatene på rekke og rad, også dem flere enn vi kunne ha forventet. Ruinen av The Red Keep er nå dekket av et digert Targaryen-banner, og Jon begir seg opp trappene. På toppen står Grey Worm, som slett ikke liker Jon noe særlig. Motviljen er gjensidig. Over dem kommer Drogon flaksende, og der er hun. Dragemoren som ble en drage. Daenerys (Emilia Clarke) trer iskaldt frem, med Drogons vinger bak seg for å understreke poenget. Barbarene jubler oppjaget, Unsullied-soldatene står i respektfull stillhet.

Dany taler til sine medskyldige på flytende dothraki: «Blood of my blood. You kept all your promises to me. You killed my enemies in their iron suits. You tore down their stone houses. You gave me the Seven Kingdoms!»En referanse til talen den salige ektemannen Khal Drogo holdt etter drapsforsøket på Dany. Drogo gikk litt lengre, og sverget på at de dessuten skulle voldta alle kvinnene, og ta barna deres som slaver – men man rekker jo ikke alt i løpet av en formiddag. Hennes høyhet retter seg mot Grey Worm på valyriansk: «You have walked beside me since the Plaza of PrideYou are the bravest of men, the most loyal of soldiers. I name you commander of all my forces, the Queen’s Master of War»Grey Worm strutter av stolthet, mens dragedronningen retter seg mot sine lojale stormtroopers: «Unsullied. All of you were torn from your mother’s arms and raised as slaves. You have freed the people of King’s Landing from the grip of a tyrant! But the war is not over. We will not lay down our spears until we have liberated all the people of the world! From Winterfell to Dorne, from Lannisport to Qarth, from the Summer Isles to the Jade Sea. Women, men children have suffered too long beneath the wheel. Will you break the wheel with me?». Det vil de gjerne.

Så there it is. Dragedronningens egentlige intensjoner: å brenne hele verden til bare hennes undersåtter gjenstår. Jeg antar at hun vil prøve å lirke inn «breaker of wheel» inn i den kronglete tittelen sin, nå. Tyrion nærmer seg dronningen, som påminner dronningens hånd om at han brukte opp sin siste sjanse på å frigi broren Jaime. I hennes øyne nå er han bare en forræder. Tyrion burde muligens ha vært mer varsom nå, men ser ut til å ha gitt opp: «I freed my brother. And you slaughtered a city». Litt forskjell. Han tar av seg dronningens hånd-emblemet, og kaster det ned trappene. Det går som forventet. Dany beordrer Grey Worm om å pågripe ham, og Tyrion føres bort. Deretter retter frøken Stormborn oppmerksomheten over på sin nevø, men sier ikke et knyst og går bare trassig videre. I kjent snikestil har Arya klart å snike seg innpå Jon, noe som er temmelig imponerende med tanke på antallet soldater. Arya hevder at hun kom for å drepe Cersei, men at dragedronningen hans kom henne i forkjøpet. Slett ikke det som egentlig skjedde i forrige episode, men Arya har neppe all informasjon – og lider muligens fortsatt av hjernerystelse. Så det får vi unnskylde.

«She’s everyone’s queen now» svarer Jon resignert. Arya advarer om at dragedronningen kommer til å sikte inn ham snart: «You’ll always be a threat to her. And I know a killer when I see one». Jon våger seg allikevel ubevæpnet inn i kammerset Tyrion er fanget i. Han er skuffet over at Jon ikke tok med litt vin, sånn som Varys og Jaime ville ha gjort. Tyrion er like vel takknemlig over at Jon har kommet for å se ham en siste gang: «Our queen doesn’t keep prisoners for long. I suppose there’s a crude kind of justice. I betrayed my closest friend and watched him burn. Now Varys’s ashes can tell my ashes: See, I told you»Tyrion har innfunnet seg med å dø, så kanskje Jon kan gi ham noen oppmuntrende ord på reisen? Han er jo tross alt den eneste Tyrion kjenner som har dødd og gjenoppstått. «So is there life after death?»Jon har ingen glade nyheter: «Not that I’ve seen». Tyrion finner trøst i Jons manglende tro på høyere krefter: «I should be thankful. Oblivion is the best I could hope for». Etter å ha kvalt kjæresten Shae, pilet i hjel pappa Tywin på do og sladret på bestekompisen Varys føler ikke Tyrion at han fortjener noe bedre enn evig mørke. «I chose my fate. The people of King’s Landing did not».

I likhet med Tyrion har Jons spektakulære feilbedømmelser ledet dem alle dit de er nå: i deep drage-shit. Jon ser allikevel ikke helt ut til å begripe rekkevidden av hva som er i ferd med å skje, muligens fordi han ikke snakker flytende lav-valyriansk og ikke fikk med seg nyansene i Danys tale. Tyrion påminner ham om hva et monarki under dronning Daenerys vil bringe. Hun frigjorde folket i Slaver’s Bay på samme måte som hun nå «frigjorde» folket i King’s Landing: «And she’ll go on liberating until the people of the world are free… and she rules them all». Frem til nå har Tyrion stått ved hennes side, sammen med Jon. «Varys was right. I was wrong. It was vanity to think I could guide her. Our queen’s nature is fire and blood». Jon nekter å tro at man er skjebnebestemt til å gjøre noe som helst: som Targaryen ville jo også han ha vært like forutbestemt til å være drevet av «fire and blood». Fremfor bare dårlige dømmekraft og umenneskelig flaks, noe som ikke gjør seg like bra på familieseglet.

And she’ll go on liberating until the people of the world are free… and she rules them all.

Tyrion påpeker at både faren og søsteren hans var onde mennesker, men hvis man stablet opp likene til alle de noensinne myrdet ville de ikke ha nådd halvveis opp til de uskyldige dragedronningen slaktet i løpet av en formiddag i King’s Landing. Jon prøver fortsatt å forsvare Dany, og rasjonaliserer massakren med at det stakkars pikebarnet så Missandei bli halshugget og mistet en av dragene sine. Så det skulle bare mangle at hun blåste ut litt frustrasjon med å grille hundretusenvis at helt uskyldige mennesker. Nå er du bare teit, Jon. Skjerp deg. Jon vil så desperat være lojal mot en despot han fortsatt er dypt forelsket i, og hevder at det ikke spiller noen rolle hva han sier eller gjør nå.

Tyrion legger sine siste håp på skuldrene hans. «It matters more than everything. When she murdered the slavers of Astapor, I’m sure no one but the slavers complained. After all, they were evil men. When she crucified hundreds of Meereenese nobles, who could argue? They were evil men. The Dothraki khals she burned alive? They would have done worse to her. Everywhere she goes evil men die, and we cheer her for it». Ja, det summerer opp ting bra, og var omtrent det samme undertegnede sa i forrige recap«And she grows more powerful and more sure that she is good and right. She believes her destiny is to build a better world for everyone. If you believed that, if you truly believed it, wouldn’t you kill whoever stood between you and paradise?»Jon blir så slått ut at han må sette seg ned og snufse litt.

Tyrion understreker at han skjønner at Jon elsker Dany: «I love her, too. Not as successfully as you. But I believed in her with all my heart. Love is more powerful than reason. We all know that. Look at my brother». Han ligger fortsatt nede i mursteinhavet i kjelleren, så det er bare å ta en titt. Jon husker et sitat: «Love is the death of duty», ordene Maester Aemon pleide å si til Nattvokter-rekruttene. Et sentralt tema i hele serien, og en gjenklang av så mye som har skjedd i Westeros. Tyrion har sin egen variant: «Sometimes duty is the death of love». Det er opp til Jon å fikse dette nå: «You are the shield that guards the realms of men. And you’ve always tried to do the right thing. No matter the cost, you’ve tried to protect people. Who is the greatest threat to the people now? It’s a terrible thing I’m asking. It’s also the right thing».

Jon holder hendene for ørene og roper «la-la-la, vil ikke høre!», og vi har alle har lyst til å riste den naive tomskallen hardt akkurat nå. Han tar farvel med Tyrion, og gjør seg klar til å gå. Tyrion påminner ham om at søstrene Sansa og Arya også vil ende opp på hoggestabben. Hvor lenge tror Jon at Stark-huset vil bli stående med Dany som monark? Hele denne samtalen er et ekko av valget adoptivpappa Ned sto ovenfor like før han mistet hodet. Alt ligger i fanget på Jon nå, og det er han som bestemmer hva som skjer videre. Lord of Light hjelpe oss alle.

Mens Jon spaserer tankefullt rundt i forgården til The Red Keep begynner en nedsnødd haug å røre på seg. Det viser seg å være Drogon, som åpenbart har blitt vant til det kalde vinterværet. Dragen rister av seg snøen og snuser på Jon, før han legger seg som en katt for å sove igjen. Vakkert øyeblikk. Dany tar stegene inn i tronerommet, som ser akkurat ut som i visjonen hun hadde i sesong to. Så ja, det var snø i visjonen hennes, ikke bare aske. Da er det avklart. Der er Jerntronen hun har lengtet etter så lenge; kald, stygg og vond å sitte på som den måtte være. Dany rører forsiktig et av sverdene på tronen, med blikket til et barn som har fått alle lekene i hele verden til jul. Hun er i ferd med å sette seg ned da Jon dukker opp.

Dronningen er i så strålende humør at ikke engang Jons nærvær kan dempe gleden over å endelig ha virkeliggjort drømmene sine. «When I was a girl, my brother told me it was made with a thousand swords from Aegon’s fallen enemies. What do a thousand swords look like in the mind of a little girl who can’t count to twenty? I imagined a mountain of swords too high to climb. So many fallen enemies, you could only see the soles of Aegon’s feet»Jeg tipper at Dany ville digge bøkene til en fyr ved navn George R.R. Martin, for det er akkurat sånn han beskriver Jerntronen.

Jon er ikke interessert i mimring, han er mer opptatt av soldatene hennes som henretter forsvarsløse krigsfanger rett utenfor vinduet. Han lurer på om Dany har tatt en titt på resultatet av massakren hennes, og de brente barnelikene. Dany har allerede rasjonalisert bort folkemordet: «I tried to make pace with Cersei. She used their innocence as a weapon against me. She thought it would cripple me». Og hva med Tyrion? «He conspired behind my back with my enemies. How have you treated people who’ve done the same to you, even when it broke your heart?». Vel, akkurat her har Dany et poeng, må jeg innrømme. Det var ikke så lenge siden sine Jon hugget hodet av Janos Slynt og henrettet Nattvokterne som konspirerte for å få ham drept, inklusive guttungen Olly. Jon ber Dany om å tilgi Tyrion, men det er hun ikke interessert i. «You can forgive all of them, make them see they made a mistake. Make them understand». Sorry, ikke hennes stil. «We can’t hide behind small mercies». En replikk som sier alt om hvordan Dany akter å herske i asken. Eller snøen. Hva det nå er.

«The world we need won’t be built by men loyal to the world we have». To motstridende filosofier om monarkiets fremtid. Jon føler at «The world we need is a world of mercy. It has to be». Dany føler at barmhjertighet fungerer best når alle dissidenter er utryddet. «It’s not easy to see something that’s never been before. A good world». Bygget oppå likene til dem som ble myrdet på veien dit. Jon lurer på hvordan Dany kan være så sikker på at verdenen hun drømmer om vil være god. «Beacuse I know what is good. And so do you». Hva med alle andre som mener at de også vet hva som er riktig? Vel, de føler dragedronningen er irrelevante, for bare hun har stemmerett. There it is, igjen. Totalitær makt i sin reneste form. Dany vil så gjerne herske med Jon trofast ved sin side. «Be with me. Build the new world with me. This is our reason. It has been from the beginning, since you were a little boy with a bastard’s name, and I was a little girl who couldn’t count to twenty. We do it together. We break the wheel together». Søskenkjærlighet, incest og folkemord i skjønn forening. Et fristende tilbud, og Jon er smart nok til å spille med på notene hennes. «You are my queen. Now, and always». De kliner, skikkelig. Og så stikker Jon en dolk rett i hjertet hennes. Jøsses.

Dragedronningen får et forbløffet uttrykk i ansiktet, og dør i armene til Jon. Uten å si et knyst, mens han gråter fortvilet. Drogon skriker sårt utenfor, og lander bak Jon. Dragen snuser på liket av Dany, og prøver hjerteskjærende å dulte liv i henne med haken sin. Hun forblir like død. Drogon brøler rasende, og vi ser ilden boble i halsen hans. Fremfor å grille Jon vender Drogon seg mot jerntronen, og smelter den ned med drageilden. Tusen sverd forvandlet til en impotent jernklump. Vel, det er i alle fall noen som har smarte tanker om monarkiets fremtid: Drogon. Synd dragen ikke var like veloverveid da mamma Dany angrep King’s Landing. Drogon løfter liket av moren i den ene kloen, og flyr sin triste vei til ukjente destinasjoner. Hvor Drogon enn reiser håper jeg innbyggerne har saueforsikring. Hvor har forresten alle Unsullied-soldatene og Dothraki-barbarene gjort av seg mens dette skjer? Jeg tipper Grey Worm kommer til å gremme seg skikkelig over at han sov gjennom alt spetakkelet. Doh!

Tyrion venter på å dø da Grey Worm og noen Unsullied-soldater kommer for å hente ham. Vi ser at betydelig med tid har passert. Tyrion er mer utmagret og at vi befinner oss nå plutselig i Dragonpit. Her venter et helt råd med kjenninger, deriblant Arya, Sansa (Sophie Turner), Bran (Isaac Hempstead Wright), Davos, Brienne of Tarth (Gwendoline Christie), Gendry (Joe Dempsie) og Yara Greyjoy (Gemma Whelan) – samt Edmure Tully (Tobias Menzies), som har vært missing in action siden sesong seks. Også på plass i dette tribunalet er den navnløse prinsen av Dorne (Toby Osmond), Yohn Royce (Rupert Vansittart), og den lille psykopaten «Sweetrobin» Arryn (Lino Facioni) – som ikke er så liten lengre. Samwell (John Bradley) er også med, noe som antyder at han nå er overhodet av House Tarly. Både Jon og Tyrion er fanger av Unsullied-hæren, men Jon er fraværende.

Overraskende at Grey Worm ikke henrettet dem begge så fort han oppdaget at dragedronningen var død. Han hevder at «This is our city now», men Sansa påminner ham om at bygrensene er omringet av tusenvis av soldater fra nord, som står klare til å forklare hvorfor det er en dårlig ide å gjøre noe overilt med Jon Snow. Grey Worm står klar med minst like mange soldater som mener det stikk motsatte. Yara Greyjoy er bitter over at Daenerys ble styrtet, og for hennes del kan Jon gjerne bli henrettet. Arya er litt skuffet over at hun ikke fikk sjansen til å kverke Dany selv (det er vi alle!), og er ikke interessert i å høre sånt snakk. «Say another word about killing my brother and I will cut your throat». Davos prøver isteden diplomati. Torgo Nudhlo og hans Unsullied-soldater bidro til at de seiret over The Night King: «This country owes you a debt it can never repay, but let us try». Hva om Grey Worm får The Reach, og starter sitt eget hus med Unsullied-soldatene som sine bannermenn?

Det må da være en bedre løsning enn nok en meningsløs krig som vil koste tusenvis av liv på begge sider? Grey Worm er ingen tilhenger av fred, og Davos kan stikke kompensasjonen sin rett opp i rassen, «We need justice! Jon Snow cannot go free». Det føles en smule usannsynlig at Grey Worm ikke kuttet strupen av Jon og Tyrion så fort han oppdaget at Dragedronningen var død, men siden vi hoppet så fort frem i tid får vi ingen klar forklaring på hvorfor de fortsatt er i live. Tyrion prøver å bryter inn, men blir skreket ned at Grey Worm: «You are not here to speak! Everyone has heard enough words from you!». Det er Tyrion enig i, men Jon Snow utførte sin forbrytelse i Westeros så hans skjebne må avgjøres av deres konge eller dronning. Yohn Royce påpeker at de sju kongedømmene ikke har noen av delene nå, så Tyrion foreslår at de velger en. Grey Worm går med på det, av en eller annen grunn. Ynkryggen Edmure Tully melder seg frivillig, men Sansa slår ham mildt og bestemt ned midt i den innøvde talen sin. «Uncle, please sit». Det føler alle er en god ide.

Ydmykende, og litt gøy. Edmure setter seg, etter å ha buttet sverdet sitt i en av teltstengene som en klønete klovn. Sam har et bedre forslag: hvorfor skal bare overhodene for de store husene i Westeros avgjøre et sånt valg? «Maybe the decision about what’s best for everyone should be left to… well, everyone?»Alle lordene ler hjertelig av en sånn toskete ide, muligens fordi de fulgte med på hva som skjedde under presidentvalget i USA. Demokrati er kjempekomisk, føler alle sammen. Edmure rister hånlig på hodet: «Maybe we should give dogs a vote as well». Ha ha ha. «I’ll ask my horse!», flirer Maester Wolkan (Richard Rycroft). Edmure mistenker at Tyrion ønsker tronen selv, men det gjør han definitivt ikke. «Half the people hate me for serving Daenerys, the other half hate me for betraying her. Can’t think of a worse choice». Vel, bortsett fra Edmure. Han er fortsatt et verre valg. Tyrion har tenkt mye på dette de siste ukene: «What unites people? Armies? Gold? Flags?». Tilstrekkelig med rent drikkevann på varme sommerdager?

Han rister på hodet. «Stories. There’s nothing in the world more powerful than a good story. Nothing can stop it. No enemy can defeat it». Tyrion har åpenbart ikke hørt om nettroll. «And who has a better story… than Bran the Broken?»Huh, hva sa? Bran? Uventet. Sjaman Durek Verrett har også en fargerik forhistorie, men jeg ville ikke nødvendigvis anbefale at han ble kronet som Norges neste konge etter at Harald abdiserer. Dette høres ikke ut som en vanntett plan, men Tyrion er overbevist. «The boy who fell from a high tower and lived. He knew he’d never walk again so he learned to fly. He crossed beyond the Wall, a crippled boy, and became The Three-Eyed Raven. He is our memory, the keeper of all our stories. The wars, weddings, births, massacres, famines. Our triumphs, our defeats, our past. Who better to lead us into the future?». Sansa påpeker at Bran ikke har noen interesse i å herske, og er ikke i stand til å produsere arvinger. Jeg er sikker på at lillebroren setter pris på at Sansa forteller alle at penisen hans ikke virker, men det gjør muligens Grey Worm mer velvillig innstilt.

Hans penis virker jo heller ikke. Hvor den nå er. Bra, mener uansett Tyrion. «Sons of kings can be cruel and stupid, as you well know. His will never torment us». Han snur seg mot Grey Worm, som jeg må si har vært veldig tålmodig når det gjelder å la Tyrion få snakke ut. «That is the wheel our queen wanted to break. From now on rulers will not be born. They will be chosen, on this spot by the lords and ladies of Westeros, to serve the realm»Ikke akkurat folkevalgte, men et lite skritt i riktig retning. Tyrion retter seg mot Bran, som fortsatt ikke viser synlige tegn til å føle noe om noe verdens ting. «I know you don’t want it. I know you don’t care about power. But I ask you now, if we choose you… will you wear the crown? Will you lead the Seven Kingdoms to the best of your abilities from this day to your last day?». Bran vet allerede hva som ville skje, siden det allerede har skjedd. «Why do you think I came all this way?»Betyr det at Bran visste at Dany ville brenne ned hele King’s Landing og utslette befolkningen – og at han lot det skje for å bli konge…?

To Brandon of House Stark I say aye.

Alt dette åpner opp langt flere spørsmål enn svar, men Tyrion har på en eller annen måte klart å overbevise dem alle om at dette er en brillefin ide: «To Brandon of House Stark I say aye». Sam stemmer også ja, det samme gjør overraskende nok Edmure – og alle de andre. Sansa nøler. Hun tviler ikke på at lillebroren vil bli en finfin konge, men nordboerne har ofret nok for å holde Westeros sikkert. «Those who survived have seen too much and fought too hard to ever kneel again. The North will remain an independent kingdom, as it was for thousands of years». Vent, kan hun bare gjøre det? Hva forhindrer Yara Greyjoy i å gjøre akkurat det samme? Bran føler like sterkt om det som han gjør om absolutt alt annet. Med andre ord: total, eterisk likegyldighet. Er det nå egentlig en super-duper ide å krone en mann som knapt engang er et menneske, og er totalt fri for følelsesmessig tilknytning til noe. Burde ikke empati og normalt utviklede sjelsevner være blant kriteriene til en mektig monark? På den annen side har Bran sin egen trone med hjul, og det er jo praktisk nå som Jerntronen er smeltet ned. Så enstemmig vedtatt. «All hail Bran the Broken, first of his name, King of the Andals and the First Men, Lord of the Six Kingdoms and Protector of the Realm». Hail, ho.

Bran utnevner Tyrion til sin Hånd, noe han ikke er særlig keen på. «I don’t deserve it. I thought I was wise, but I wasn’t. I thought I knew what was right, but I didn’t». Men Bran har valgt Tyrion, og det har allerede skjedd. Dette er Tyrions straff: «He’s done many terrible mistakes. He’s going to spend the rest of his life fixing them». Grey Worm våkner opp fra sine egne tanker, og er ikke særlig fornøyd med hvordan dette har utviklet seg. Fremfor å bli straffet for sine forbrytelser er Tyrion nå utnevnt til kongens hånd, etter å ha selv valgt kongen. Forhandlinger er åpenbart ikke Grey Worms store styrke, så han burde nok ha hold seg til strupekutting. Og hva skjer med Jon Snow, egentlig? Vi hopper plutselig frem i tid igjen.

Som den nye kongens hånd har Tyrion ankommet fengselscellen til Jon for å fortelle ham hva dommen er. Kong Bran har valgt å sende Jon tilbake til Nattvokterne: «The world will always need a home for bastards and broken men. You shall take no wife, hold no lands, father no children». Bedre enn å miste hodet, i alle fall. Jon lurer fortsatt på om de gjorde det rette i å drepe Dany. «It doesn’t feel right». Tyrion kjenner følelsen «Ask me in ten years». Jeg tipper at mange skuffede fans vil føle at hele denne samtalen er en lett forkledd metafor for hvor «Game of Thrones» endte opp. Jon virker som en knust mann, og Tyrion er preget av resignert melankoli. De tar farvel med hverandre: «I don’t expect we’ll ever see each other again». Tyrion er langt fra like sikker. «A few years as Hand of the King would make anyone want to piss off the edge of the world». Jon føres ut av The Red Keep, mens The Unsullied gjør seg klare til å emigrere til sitt nye hjem. Grey Worm sender ham et olmt blikk på veien. Hans penisløse hær skal ikke til The Reach, men seiler i retning Isle of Naath. Hjemtraktene til Missandei. Ingen vet hvor Dothraki-barbarene har tenkt seg, men kanskje de har planer om å bli værende i King’s Landing og sjekke ut om det er noen overlevende de kan voldta.

Hele familien har kommet for å ta farvel med Jon: Sansa, Kong Bran og Arya – som ser ut til å ha blitt redusert til offisiell kongetriller, og må dytte rullestolen hans. Jon er stolt av at nordsiden er frie folk takket være Sansa, som nå er deres offisielle leder. Arya har en åpen invitasjon til Castle Black, men hun akter ikke å vende tilbake til Nord. Arya har planer om å finne ut hva som er vestenfor Westeros. Hun har pakket Nåla, og har tårer i øynene. De tar sitt siste farvel, og klemmer hardt. Deretter får Jon en varm klem av Bran, som også er rørt til tårer. Neida, jeg bare tøyser. Bran har ingen følelser, og vet allerede at dette har skjedd. Jon beklager til hans majestet: «I’m sorry I wasn’t there when you needed me». Ingen sjokk-bombe hva den nye kongen svarer: «You were exactly where you were supposed to be».

Et helt annet sted blar Brienne gjennom «The Book of Brothers», noe som betyr at hun nå er utnevnt til Lord Commander av The Kingsguard. Hun stopper opp på avsnittet om Ser Jaime, som ender med hans status som Kingslayer og korte tid i tjeneste for kong Tommen. Sønnen som rundet av sin regjeringstid ved å flakse ut av vinduet i The Red Keep. Brienne tar opp fyllepennen, og skriver inn alle de noble handlingene Jaime gjorde før sin død. Hun avslutter med å skrive at Ser Jaime rømte fra fangenskap i et forsøk på å redde hovedstaden fra å bli ødelagt, og døde mens han beskyttet sin dronning. En velfortjent historieforfalskning, og en siste kjærlighetserklæring.

Tyrion er tilbake foran Kongens Hånd-stolen hans far engang satt i, foran bordet han så ofte kranglet med søsteren sin. Han retter på stolene, før første møte starter. Davos og Brienne er på plass, det samme er Lord Bronn (Jerome Flynn), som fikk alt han ønsket seg. Hurra for utpressing og armbrøst. Nylig utnevnte Grand Maester Sam presenterer «A Song of Ice and Fire», i motsetning til mange fan-teorier ikke skrevet av ham selv – men av Archmaester Ebrose. En skildring av den siste tidens kriger i kjølvannet av kong Roberts død. Sam hjalp til med tittelen, i det minste. Tyrion kommer sånn passe ut av det i boken, siden han ikke er nevnt med et eneste ord. Podrick (Daniel Portman) har tatt over Aryas jobb som offisiell kongetriller for Bran. Kongen lurer på om noen har hørt fra Drogon, som sist ble observert flygende i retning vest. Kanskje Bran kan spore dragen opp senere, under en warg-tur? Noen interessante fan-teorier som denneeller denne, hevder at dette kan lede til at Dany gjenoppstår som The Night Queen, men det bli i alle fall aldri avklart i denne serien. Uansett, produktivt møte og takk for i dag.

«Long may he reign». Ser Bronn er nå ikke bare Lord av Highgarden, men dessuten Lord Paramount av The Reach og offisiell finansminister. Bronn føler riket har betalt ham alt utestående, men nå har han en jobb å gjøre. Folket sulter, og penger må samles inn. Ser Davos har ansvaret for å bygge opp krigsflåten og havnene, noe som også krever penger. «These projects will begin as soon as the Master of Coin and Lord of Lofty Titles provides funding»

Grand Maester Sam får ansvaret for å sørge for å skape et rensesystem som kan gi folket rent drikkevann, mens finansminister Bronn gjerne vil ordne finansiering som sørger for at byens bordeller blir bygget opp igjen. Noe må han jo bruke alle pengene sine på. Det leder til litt kjegling rundt bordet, mens Tyrion starter sin berømte vits om eselet på bordellet. Noe som antyder at ting er i ferd med å normalisere seg i Westros, i alle fall frem til Jernbanken kommer for å innkassere Cerseis gjeld. Det er bare å berømme murerne i Westeros, som allerede har klart å fikse opp The Red Keep så bra.

De har dessuten klart å gjenopprette isveggen ved Castle Black, selv om det neppe er noen fare for at flere White Walkers dukker opp med det aller første. Jon er endelig fremme ved porten til Castle Black, der han ønskes velkommen av… Tormund Giantsbane (Kristofer Hivju)! Jon er molefonken, og virker ikke særlig glad for å se ham igjen. 

I Winterfell blir Sansa kledd opp i sin aller fineste Lady-kjole, mens Arya plukker opp Nåla et helt annet sted; på en båt mot uoppdagede områder. Tre søsken, biologiske eller ikke, som er splittet opp og på vei mot helt forskjellige skjebner. 

Sansa krones som dronningen i Nord, og Arya er en oppdagelsesreisende eventyrer med stor båt med Stark-segl og eget mannskap. En velfortjent belønning for å ha reddet hele menneskeheten fra Nattkongen. Så for deres del endte dette forholdsvis lykkelig. Ved Veggen gjenforenes Jon endelig med en gammel venn, Ghost – og denne gangen tar han seg faktisk tid til å gi den trofaste, enørede direulven en god kos.

Jon ønskes velkommen av de ville wildlingene, så stakkars Grey Worm ble lurt trill rundt igjen. Fremfor å bli dømt til en livtidsstraff som Nattvokter var alt bare en avledningsmanøver for å slippe Jon fri. Han kan nå tilbringe resten av livet som lederen for «The Free Folk» på den andre siden av Veggen – mens han følger i fotsporene til Mance Rayder, og drar ut på nye eventyr med sin BFF Tormund, med Ghost ved sin side. Synd Ygritte fortsatt er død, men sånn er livet.

Og sånn sluttet altså «Game of Trones». Så levde denne finalen opp til alle våre forhåpninger? Nei, naturligvis ikke. Det viste seg å være en fatal avgjørelse at David Benioff og D.B. Weiss bestemte seg for å kondensere de siste to sesongene ned til bare tretten episoder. Særlig fordi de så åpenbart startet med slutten, og jobbet seg metodisk bakover for å presse inn plottpoengene som kunne føre dem dit. På veien ble fortellerrytmen haltende, historien for kondensert og karakterutviklingen skurret til tider fordi det ikke var nok tid til å nøste ut alle historietrådende på en organisk måte. Så det er plenty av legitim kritikk man kan rette mot denne finalsesongen, og en del ting som slett ikke fungerte så bra som de burde gjøre.

Jeg tipper at de fleste av oss sitter igjen med et snev av skuffelse akkurat nå, men det føles mer skuffende at de ekstreme overreaksjonene blant en høylytt minoritet har overdøvet all fornuft. Jeg mistenker at en del av de aggressive reaksjonene til denne sesongen ikke i hovedsak skyldes at en del seere har problemer med den dramaturgiske oppbygningen her, men at de føler seg forrådet av hele serien. Så mange mennesker har levd seg så til de grader inn i dette universet, og i løpet av de siste åtte årene viet mye tid til å bygge oss sine fantasier om hvordan dette skulle ende. Sier seg selv at dette ville ende i sure miner og skuffelse. Noen har nok også vært innstilt på å mislike denne sesongen uansett, siden de er iltre over at serien slutter. Jeg tipper at denne avslutningen vil ende opp ved siden av «Lost», «Dexter» og «The Sopranos» som en av de mest omstridte i TV-mediets historie. Men bare det at serieskaperne nekter å gi publikum det de forventer føles forfriskende kompromissløst. Selv om avslutningen definitivt ikke nådde de høydene vi håpet på, fikk vi noen helt utrolige øyeblikk på veien – og «Game of Thrones» gjenstår som et makeløst stykke popkultur.

Jeg tipper at vi med tiden vil se tilbake på hele serien som et mesterverk av et nivå som er uten sidestykke i hele TV-mediets historie. Vil denne siste sesongen forminske entusiasmen for hele «Game of Thrones»-universet? Vel, for å sitere Tyrion: «Ask me in ten years». Vi kan fortsette diskusjonene når/hvis George R.R. Martin slipper de siste bøkene, eller etter at HBOs avleggerserie starter om et par år. Valar Morghulis og vaya con dios, motherfuckers! Tronespillet er over, og vår kollektive watch er endelig over. Vel, med mindre HBO hører på de 1.5 millioner iltre seerne som hittil har signert underskriftskampanjen for å få denne sesongen filmet på nytt. Jeg tipper det vil skje omtrent samtidig som Danny DeVito tar over rollen som Wolverine.

PÅ TAMPEN

BESTE REPLIKK: Tyrion summerer opp skriveprosessen av manusene til denne siste sesongen: «No one is very happy, which means it’s a good compromise, I suppose».

KRISTOFER HIVJU-WATCH: Overraskende nok vender Tormund tilbake! Han har ingen replikker, men får æren av å være med i seriens aller siste scene, mens han rir ut på nye eventyr sammen med Jon Snow.

R.I.P: Et halvt dusin Lannister-soldater strupekuttes, mens Dany får en dolk rett i hjertet.

SEX: Jon gir Dany et siste tungekyss, hvis det teller?

GØRR: Bortsett fra stupekuttingen et stillferdig, melankolsk og dialogdrevet farvel.

FORHOLDSVIS FUN FACTS:

  • I åpningsteksten er Kings Landing nå en ruin med ødelagte porter, og løvesymbolet til House Lannister er fjernet over Jerntronen.
  • Episoden er skrevet og regissert av serieskaperne David Benioff og D.B Weiss, og er ifølge IMDb den «Game of Thrones»-episoden med desidert laveste brukerscore noensinne. Trolls be trollin’.
  • Dette er dessuten den mest sette episoden i HBOs historie, med nesten tjue millioner tittere.
  • Jeg vet ikke om Benioff og Weiss mistenkte at finalesesongen ville bli så kontroversiell, men de har ifølge flere intervjuer søkt dekning på en sydhavsøy mens de siste episodene ble vist – forhåpentligvis på et sted uten WiFi-nett.
  • Jeg lurer på om de så «Shrek» på flyturen.
  • Denne episoden fikk ingen «Inside the Episode» eller noen «making of», men neste søndag slipper HBO den omfattende dokumentaren «Game of Thrones: Last Watch». Som vi ikke kommer til å recappe!
  • Like før dette ble publisert slapp forresten HBO en overraskende lang teaser-trailer for den kommende «Game of Thrones»-avleggeren, som du kan se her.

KARAKTER: 7 av 10 vannflasker blir ryddet bort før kamera går.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *