Justismordet på Fredrik Fasting Torgersen

Da Høyesterett avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse i 2001, ble mange svært overrasket. Bevisenes «kraft» fra 1958 hadde råtnet på rot i årenes løp.

I 1972 og noen år fram i tid var forfatteren og samfunnsrefseren Jens Bjørneboe gud. Vi var noen kamerater som slukte romanene og essayene uten spesiell tung tyggemotstand, og da boken «Politi og anarki. Essays om katter, domstoler og mennesker» kom ut tidlig i 1972, kunne vi lese om Torgersen-saken. Om en mann som hadde sittet i fengsel i over 16 år og to år av dem på isolat, uten radio, lesestoff og skrivemaskin, men som berget sinnet ved å ha undulat og duer inne på cella som samtalepartnere. Han hadde tilsynelatende voldtatt og drept 16 år gamle Rigmor Johnsen den 7. desember 1957. I rettsaken mot Torgersen 16. juni året etter fikk han en dom på livsvarig fengsel og ti års sikring. Han var da 23 år gammel.

 

MED LIVET FORAN SEG

Fredrik Fasting Torgersen vokste opp i arbeiderstrøket på Lille Tøyen sammen en bror og mor, sikkert også en far til å begynne med. Det var breddfullt med folk på få kvadratmeter i gråbeinsgårdene, samhold, men også en stank av fattigdom og fusel og fyll. Unge Torgersen klarte seg bra; en atlet som løp 100 meter under 11 blank, god på fotballbanen, en brukbar bokser og en svært talentfull bryter. På dansegulvet var han i sitt ess og hadde draget på damene. Etter hvert, i fengsel, skulle han tangere, eller som også noen mente, slå verdensrekorden i markløft. Men det var en uro i gutten, jobbene kom og gikk. Det gjorde godt å ta seg ei rotbløyte i helgene, men økonomien strakk ikke alltid til. Sommeren 1955 stjal Torgersen et 50-liters fat med eksportøl fra Rosekjelleren (entertaineren Einar Roses sagnomsuste bule) og hadde invitert med seg en kvinne til smaking og noe attåt kanskje, i friluft, i hvert fall lå kvinnens bukse ved siden av paret i gresset. Noen gutter fikk øye på dem og satte fyr på krattet som skulle skjule dem. Da roper kvinnen ut om voldtekt og Torgersen stikker av i panikk. Han blir etter noen dager pågrepet, dømt og straffet. Uten reelle bevis, kvinnen meldte seg aldri, men hendelsen skulle få stor betydning for den neste saken mot Torgersen og bli brukt som stigmatisering og en slu bevisføring for det som lå noen år fram i tid. For saken ble ført av statsadvokat Dorenfeldt, samme mann som i 1958 igjen skulle møte Torgersen i rettsalen, men nå gjaldt det ikke bare voldtekt, men også mord og mordbrann.

 

Jens Bjørneboe var nærmest alene om å få fokus på den urettmessige dommen gjennom boken og sine artikler Dagbladet. Det var tre i indisier eller som man den gang kalte teknske bevis, som felte Torgersen:

  1. Et tydelig tannavtrykk ble :funnet på uen dreptes bryst og bittet ble sammenlignet med Torgersens tenner i plastilin.

  2. oppbretten på Torgersens dressbukse I ble det :funnet ba.maler som liknet på nålene fra et juletre som var blitt lagt over den drepte for å tenne ild til det.

  3. Ekskrementer fra den drepte ble sammenlignet med funn av avføring på Torgersens sko.

 

DORENFELDT PÅ KRIGSSTIEN

Statsadvokaten kjørte sine anklager i en affektert, aggressiv stil som ingen hadde opplevd før i en norsk rettssal. De fleste i salen kunne se og høre at han hadde bestemt seg for hva utfallet skulle bli. Han avviste Torgersens alibi og forklaringer på at han ikke hadde vært i nærheten av Skippergaten 6b, på mordstedet, den kvelden. Han hadde tidligere på kvelden vært sammen en kvinne som, etter at hun hadde fortalt om det til arbeidskolleger noen dager senere, ble oppfordret til å dra ned på politikammeret for å gi Torgersen det alibiet som kunne frigi ham. Det ble da avvist som usikkert alibi fordi tidspunktet for mordet ennå ikke var «stadfestet». Det samme skjedde med Torgersens mor sine opplysninger om at hennes sønn kom hjem den kvelden, men dro senere på byen for å overvære et boksestevne på Sentrum kino, på en lånt sykkel (en nevø sin) som var for liten for ham. Det var slik Torgersen ble arrestert 500 meter fra Skippergaten 6b, mistenkt for sykkeltyveri! Og da kronvitnet i saken, Ørnulf Bergersen, som ble introdusert av Dorenfeldt i logrende ordelag kunne forklare at han hadde sett Torgersen på et tidspunkt som kunne knytte ham til drapet på Rigmor Johnsen, stikk i strid med Torgersens egen forklaring om at han aldri hadde vært i Skippergaten og ikke hadde noe med drapet å gjøre, fikk Torgersen mentalt teppefall.

I raseri kastet han en stol mot Bergersen samtidig som han hoppet over skranken i håp om å få fatt i det falske vitnet. Politimenn måtte overmanne Torgersen som ble ført bort i jern. Retten ble hevet og Dorenfeldt skrev: – … at episoden var mer dramatisk enn en hvilken som helst film. I følge øyevitner til basketaket var det en todelt oppfatning. At Torgersens handling var en reaksjon på den iscenesatte og avtalte løgnen fra Bergersens (og aktoratets) side, men også at reaksjonen skyldtes at han nå, fortvilt, skjønte at han ville bli dømt for drapet han ikke hadde begått. Bergersen, en notorisk kriminell, ble belønnet med to års strafferabatt av dommen sin på fire år, i betaling for sin opptreden.

 

OM LIVET I FENGSEL

Svarene fra Fredrik Fasting Torgersen på mobilen kommer ut svake og hese. Han ble 80 år 1. oktober 2014 og helsa skranter. Han blir fort sliten, har problemer med gangen, men vil ikke gå noe mer inn på sykdomsprat. På spørsmål om hvordan han klarte seg i disse fengselsårene, sier han: – Det var bare å holde ut det, med trening, lesing og skriving. Og sjakkturneringer på lørdager. Men det røyna på, etter to år og sju måneder på isolat uten noe å henge fingra i. Men jeg fant opp en metode ved å bruke veggene i cella som treningsapparat. Men dette kan du lese mer om i boken min «Episoder fra 16 års fangeliv» (1977), nå må jeg gå å legge meg nedpå litt. Jeg skynder meg å smette inn at i 1972 hadde jeg og en kamerat en oppslagstavle­kampanje i gangen på Strinda gymnas, for Torgersen og mot domstolene, bygd på Jens Bjørneboes artikler og bok, selv om vi ofte fant plakatene revet ned av veggen. – Sier du det, du får ha takk da! Foranledningen til isoleringen var at han hadde smokket til en fengselsvakt som hadde brent ca hundre av diktene hans og tatt fra ham skrivemaskinen. I forordet til debutboken «Særmelding» skriver Jens Bjørneboe:
– Under prosessen mot Fredrik Fasting Torgersen ble det brukt mot ham at han skrev dikt, ifølge den medisinske sakkyndighet: «uten rim og rytme» og «nokså haltendene og ubehjelpelige». Tankegangen var klar; det gjaldt å finne tegn på at Torgersen på flest mulig områder var en avviker, for dette gjorde det sannsynlig at han også var morder. Diktene var altså viktige for avgjørelsen av skyldspørsmålet. Torgersen hyller Bjørneboe med disse ordene: – Fra Ullersmo er det det først og fremst Jens Bjørneboe jeg husker. Det arbeidet han nedla for å skape en opinion i saken var enorm. Vi skrev til hverandre to ganger i uken. Hadde det ikke vært for denne korrespondansen, tror jeg at jeg hadde bukket under. Brevene påkalte latter og ga meg mot. Men også: – Gjennom alle mine år i Botsfengselet kom mamma to ganger i uken. Om tirsdagene for å besøke meg og om lørdagene for å levere blomster.

 

ÅRENE GIKK, NYTT HÅP

Fredrik Fasting Torgersen slapp ut av fengselet i 1974. I begynnelsen som hos de fleste langtidsfanger – til ingenting. Men Torgersen eide et enkelt Leica-kamera og fra 1974 til 1982 hadde han et fast spalte i ukebladet Aktuell Rapport under tittelen «På livets skyggeside». Det var folk på gatenivå som fortalte sine historier; tungt alkoholiserte uteliggere, småkjeltringer, ulykkesfugler, tidligere velstående mennesker som hadde havnet utpå, skapsprengere og ungdommer uten sikkerhetsnett. Mange bilder var sterke og som viste en menneskelighet bak tragediene. – Jeg husker at jeg meldte på bildene i en fotokonkurranse, men da arrangøren oppdaget at de hadde blitt publisert i Aktuell Rapport, ble jeg utelukket. Det var vel ikke status nok, forteller Torgersen på telefonen. Det kom flere bøker; diktsamlingene «Kjør varsomt»( 1975) og «Kunnskaper i karate.» (1997), åpenhjertige og morsomme fortellinger «Episoder fra 16 års fangeliv» (1977) og romanen «Hevnen» (1978). Oppsiktvekkende lite bitre og sentimentale bøker, men med empati og følsomhet for andres lidelser. I kulissene begynte nå arbeidet rundt de gamle bevisene i saken å bli gransket på ny. Per Brandtzæg, professor i medisin og patologi, Ståle Eskeland, professor i strafferett startet i 1997 granskingen av Torgersen-saken fra en vitenskaplig bakgrunn og fant ut at de tre tekniske bevisene fra dommen i 1958 var verdiløse. Tannbittbeviset, avføringsbeviset og barnålbeviset – holdt ikke mål. Det fantes ikke samsvar med bitemerkene og Torgersens tenner. Bitemerkene var flate, Torgersens tenner var spisse. (Brystet er fremdeles oppbevart). Barnålene i dressen var ikke unike som de sakkyndige fremla, men helt vanlige fra norsk natur. Torgersen hadde kjøpt dressen brukt av en kompis. Og Brandtzæg som hadde jobbet med tarm og sekreter i over 40 år, var overbevist, på faglig grunnlag, at holdbarheten av avføringsbeviset ikke holdt mål med de tekniske resultatene som forelå den gang. Det fantes jo ingen DNA-sjekk i 1958. Odontologen som var innkalt som vitne for aktoratet i 1958, kunne heller ikke, som vitenskapsmann, ytre seg med sikkerhet, men som privatperson sto han fram og forsikret retten om at det var Torgersens tenner som hadde bitt Rigmor Johnsens bryst! Synsing, juks og føleri kostet altså et menneske 16 år i fengsel!

 

VITENSKAP MOT GALSKAP

Da Høyesterett avslo Torgersens begjæring om gjenopptakelse i 2001, ble Ståle Eskeland og mange andre svært overrasket. Bevisenes
«kraft» fra 1958 hadde råtnet på rot i årenes løp. Eskeland ga ikke opp, men engasjerte en rekke vitenskapsmenn innen medisin, kjemi, biologi, fysikk, statistikk og odontologi for ytterligere bekreftelser. En ny, solid rapport ble forelagt den nylig opprettede Gjenopptagelseskommisjonen
(GK) i februar 2004, med begjæring om gjenopptakelse av saken – nå med helt nye dokumentasjoner av svikten i bevisvurderingen fra 1958. Et nytt håp ble styrket etter en oppsiktsvekkende og relevant artikkel fra det svært anerkjente vitenskaplige tidsskriftet «Science» sommeren 2005 som analyserte årsakene til 86 justismord i USA. Forfatterne Saks og Kohler påviste med stor grundighet at i to av tre saker hadde de rettskyndige tatt feil av grunner som åpenbart var gjenkjennelige fra Torgersen-saken. Men nei, GK avslo opptak. Flere fagfolk begynte nå å lure på om det fantes en egen bestemmelse i rettslivet som var uavhengig og løsrevet fra vitenskapen. At saken mot Torgersen hadde en tyngre moralsk grunn enn bare forutinntatthet. At det rett og slett fantes en profesjonsbeskyttelse i rettsapparatet. At GK ikke var mottakelig for ny kunnskap og heller ikke for innrømmelser. En av verdens mest kjente rettsodontologer, professor David Senn fra University of Texas, ble invitert til Oslo. Han sammenlignet 1958-modellen av Torgersens tenner med bittmerkene i offerets bryst (brystet var oppbevart på sprit) og svaret var at Torgersen overhodet ikke kunne være biteren. Men, nei. Det holdt heller ikke for GK. Etter et brev der 270 forskere, de fleste med professorgrad, hadde skrevet under for å få saken gjenopptatt, forkynte advokat Janne Kristiansen i 2006, leder for GK, de arrogante og stupide ordene: – Vitenskapen får uttale hva den vil. Smak på den setningen en gang til og visualiser 270 vitenskapsmenn med tusenvis av år med utdannelse, spesialisering og publiseringer innen fagene sine! Nå er jeg ingen psykolog, men det er jo mulig å stille spørsmåltegn rundt Janne Kristiansens ve og vel. Hennes integritet har jo i de senere år fått flere skudd for baugen. Som sjef for politiets hemmelige tjenester, PST, uttalte Janne Kristiansen, da hun fikk høre om skytingen på Utøya: «Det er faen meg krig!». Året etter, i 2012, klarte hun, nå som ukonsentrert og løsmunnet, å røpe at jo, Etterretningstjenesten har spioner i Pakistan! En politiker uttalte at dette var som om sjefen til James Bond skulle avslørt hvor han befinner seg. Det ble reist sak mot henne, men den ble henlagt på bevisets stilling. Nok et bevis på at standen beskytter hverandre. Uansett, hun gikk av med umiddelbar virkning og sitter nå med kontorarbeid i Justisdepartmentet. Det fortsatt liv i Nemesis!

 

LYKKETIERN

Og nå åpner himmelen seg. Det innestengte, løgnen, jukset skal endelig luftes. Totalt. Etter fem nei. Nylig vant Torgersen sin første seier
i rettssystemet da Lagmannsretten avgjorde at Oslo tingrett må behandle Torgersens søksmål mot Kommisjonen for gjenopptakelse av straffesaker på nytt. Da VG hadde en stor meningsmåling ga 81 prosent støtte til Torgersens forlangende om ny behandling. –Det gjorde godt, jeg ble frikjent av folket, kan du si. – Nå håper jeg at helsa holder, at jeg får oppleve en oppreisning, sier Torgersen. Jeg var så heldig å møte mannen på slutten av 80-tallet. Sønnen min, den gang 8-9 år gammel, og jeg hadde denne vakre sommerkvelden bestemt oss for en tur på Bjerkebanen. På et bord ute sammen flere satt Torgersen, kanskje med løsningen på hestemysteriet. Jeg presenterte meg og fikk et kraftig håndtrykk, men han var mer interessert i å høre fra Eskil. – Det var en fin gutt, sa Torgersen og stakk i han en tier. Det neste løpet ville gutten bruke pengen på en av de minst betrodde hestene i feltet fordi dyret hadde et så kult navn, og det var løsningen på at han dagen etter kunne kjøpe sine første Doc Martens-sko for egne penger.

 

 

KILDER

  • Politi og anarki, Jens Bjørneboe, Pax.
  • En lengre og en kortere samtale med Fredrik Fasting Torgersen i oktober 2014.
  • E-postsamtaler med Håvard Mossige, støttespiller og forlegger i SpreDet.
  • Festskrift til Fredrik Fasting Torgersen, SpreDet.
  • Torgersensaken, Juks satt i system av Jan Tennøe, SpreDet.
  • Hvis himmelen Dikt og fotografier fra Oslos skyggesider på 70-tallet av F.F. Torgersen, SpreDet.
  • Alle bøkene til F.F Torgersen, tilgjengelig på bibliotekene.
  • Torgersensaken Michael Grundt Spang.
Alle bilder og tekster er gjengitt med tillatelse fra forfatter, fotograf og forlegger.
Dikt & Foto: Fredrik Fasting Torgersen.
Artikkelen ble første gang publisert i Nye Oppstøt #15.

1 thought on “Justismordet på Fredrik Fasting Torgersen

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *