London

I 2017 var London den nest mest besøkte byen i verden etter Bangkok med cirka 20 millioner internasjonale ankomster. Oxford Street, Covent Garden, West End, Soho eller markedet i Camden. Men London er selvsagt mye mer.

Hvor London begynner er greit definert, sentrum er 51°3029´´N, 00°0729´´W, men hvor byen slutter er gjenstand for diskusjon. Londons metropolitan area regnes som den største byen i Europa med sine 14 millioner innbyggere. Regionen Greater London Authority opererer med et innbyggertall på 22,7 millioner, mens City of London, som i 2011 hadde 7 375 innbyggere på et areal på 2,9 km², er Englands minste by. Stor-London består av grevskap, cities, towns, councils, communitys, neighborhoods og jeg vet ikke hva. Det er stort, fra Croydon i sør til Chesnut i nord er det 45 kilometer. Fra Heathrow i vest til Upminster i øst er det 70! Stor-London er 1 579 km², nesten fire ganger større enn Oslo kommune.

Som langhelgturist i London er det altså mye territorium å boltre seg på. De fleste turistguider trekker frem verdens kanskje travleste handlegate, Oxford Street, eller shopping i Covent Garden, musikal eller teater i West End, nattklubber i Soho, europeiske toppklubber i Premiere League eller markedet i Camden. London, hjemmet til dagens lengstregjerende monark, byen med fire oppføringer på verdensarvlisten, nullmeridianen og alle museene. Et av verdens ledende politiske, økonomiske og kulturelle sentre. Gode i engelsk er de også!

Men London er selvsagt uendelig mye mer enn det. Det er en av verdens mest multikulturelle byer, her snakkes flere enn 300 ulike morsmål av mer enn 50 ulike etniske grupper. Man kan bevitne en utrolig rikdom, men også den ytterste fattigdom. Offisiell statistikk viser at hver 59. innbygger i London er husløs. Mange av disse bor i herberger, i biler eller lever som såkalte sofa-surfere. Men det regnes også med at rundt 1 200 sover på gaten hver natt og at rundt 8 000 personer sover utendørs hvert år. Det begås 14 selvmord i London hver dag, og i England er selvmord den hyppigste dødsårsaken for menn mellom 20 og 49 år. For tenåringer er drop-out-raten fra skolen rapportert til å være blant de verste i hele Europa.

Sheperd’s Bush W12

Sentrum av Sheperd’s Bush er konsentrert rundt den triangulære parken Sheperd’s Bush Green. Selv om området først og fremst er et boligområde for rundt 40 000 innbyggere, så er det også noen virkelige perler her.

Sheperd’s Bush befinner seg på Londons vestkant, cirka 20 minutters gange nord for Hammersmith og 20 minutter vest for Notting Hill Gate. Bydelen, som regnes som et major capital centre, er lett tilgjengelig med fem Underground-stasjoner og rundt 20 ulike bussforbindelser. Vestkantfølelsen man kan få ved å rusle rundt i Notting Hill er fullstendig fraværende i Sheperd’s Bush. Fasadene er mer slitne, butikkene er mer slitne og folk ser generelt mer slitne ut. De to hovedgatene som går på hver side av parken inneholder mange uavhengige butikker, caféer, barer og restauranter. Sheperd’s Bush Market er muligens det merkeligste utendørsmarkedet i hele London. Hadde jeg fått et gavekort på 20 pund er jeg usikker på hva jeg hadde brukt det på. Her finner du bortimot alt, tilsynelatende endeløst med piratprodukter av alt fra klær, CD’er og DVD’er til elektriske husholdningsartikler.

Hvis det er shopping som står på agendaen, er det nok bedre å dra til Westfield, like ved Sheperd’s Bush Station. Kjøpesenteret med sine 370 butikker og et areal på 30 fotballbaner er foreløpig Londons største, men i løpet av 2018 skal det utvides slik at det blir størst i Europa.

For min egen del er det kulturtilbudet som lokker mest. Bush Theater har huset hundrevis av premierer på grensesprengende nye teaterstykker, ja, de regnes som et av verdens beste teater når det kommer til nye oppsettinger. På Sheperd’s Bush Empire spiller de heiteste musikerne som legger London inn på turnélisten. I løpet av 2018 skal både Sigrid og Susanne Sundfør spille her, men også internasjonale storheter som Calexico, Ben Harper og det som er igjen av Alice in Chains. Anbefaler også å sjekke ut konsertprogrammet på sjarmerende Bush Hall.

Fotball kan de også tilby. QPR er bydelens fotballstolthet og spiller på Lofthus Road. Det er slett ikke vanskelig å finne fotball av bedre kvalitet i London, du vet ikke hva Kick’n’Run er før du har sett The Rs spille. Likevel blir jeg sjarmert hver gang jeg tråkler meg gjennom husrekkene for å se dem spille. Topp atmosfære.

Brixton SW9

Av og til så skjer det når man driver og roter seg bort på fremmede plasser. Roter seg bort på en strukturert og ryddig måte altså, en slags strategi jeg har for å gjøre meg selv tilgjengelig for overraskelser. Og denne lørdagen skjedde det igjen. Jeg tok banen til Brixton, det var noen bilder jeg ønsket å få tatt mens det fortsatt var litt igjen av sommeren. Og så ønsket jeg å få tatt dem på en lørdag da koket i bydelen er på sitt maksimale.

Og så, sånn litt ut av det blå. Jeg har akkurat rigget meg til for å ta et bilde av noen turister som er i ferd med å ta selfier ved minnestedet til David Bowie. To litt eldre karer stiller seg opp og poserer for kameraet mitt. De ler litt av meg, og han ene roper «catch you later». Ok tenker jeg, glade gutter på tur. Ketchup.

Jeg rusler videre, går gjennom Electric Avenue, et mylder av både syns-, smaks- og luktopplevelser. Jeg krysser Atlantic Road og tar meg inn på Brixton Village Market. Et relativt stort marked med relativt mye folk på en lørdag seinformiddag. Jeg rusler litt rundt på måfå i det noen drar meg litt i jakken. Og selvfølgelig, catch up, der står han igjen. Lurer på hva jeg driver på med. Er jeg sulten? Joda, sier jeg. Kan godt spise litt.

Han geleider oss gjennom mylderet i Market Row og bort til en jamaikansk restaurant. Også dette et innendørsmarked. Han anbefaler en beef steew med beans, peas and rice. Kanskje litt coleslaw? Han insisterer på å betale, det er jeg som er gjesten. Maten øses opp på tallerkenen med det samme, vi finner oss et bord og setter oss ned.

Og så begynner vel egentlig historien. Madboy heter han. Eller egentlig heter han Mark, men fikk kallenavnet Madboy da han ledet en tropp med Millwall-hooligans på åttitallet. Egentlig er han Chelsea-supporter, men det lønte seg å være Millwall-hooligan akkurat da. Dette hadde jo egentlig ikke så mye med fotball å gjøre, Madboy likte å sloss, og så drev han det ganske så stort innenfor distribusjon av heroin. Og så drev han med ganja, man måtte det hvis man skulle ha base i Brixton. Men, uansett, det var i hooligans-miljøet at man fordelte Londons heroindistrikter mellom seg. Dette var innbringende, og på bortekampene kjøpte han i tillegg tyvegods som resten av «supporterne» i crewet hans ranet til seg fra gullsmeder og hifi-klubber. Jeg var veldig grådig på den tiden, forteller han. Jeg forsynte meg grovt av alle livets fristelser. Gikk fast på heroin i nesten 40 år. Reiste verden rundt. Spiste på de beste restaurantene. Gikk i de dyreste dressene. Penthouse ved Themsen. Men det var også hard jobbing, man kunne ikke være en hvit narkolanger i Brixton uten å være villig til å go the distance. Han utdyper ikke det noe, men han var jo glad i å slåss da. Historiene kommer som perler på en snor, om mora til Johnny Rotten, om kona som dumpet han da han fikk kreft, om opprørene i Brixton på tidlig 80-tall da pønkerne og rastafariene slåss side om side mot politiet og om Robbie Williams sin losje på Stamford Bridge. I den losjen har han riktignok ikke vært. Litt av fotballinteressen forsvant da han ble erklært uønsket på alle stadioner i England. Han prøvde å dra på en kamp en ti års tid etter bannlysingen, han kom seg inn, men det tok ikke mange minutter før han ble kastet ut. Fucking cameras, sier han og peker på kameraet mitt.

Vi stikker innom POP Brixton, det er jeg som foreslår det. Madboy synes ikke noe særlig om denne store, hippe og kule containerparken. Et symbol på det nye Brixton, gentrifisering og snobberi. Det er altså et lass med containere som er satt opp slik at de danner en ganske stor firkant, og inne i firkanten står det enda flere. Ofte opp til tre og fire i høyden. Noen av veggene er skåret ut, og det er trapper og gangbruer mellom dem. Her myldrer det. Her har flere av de kreative sjelene i Brixton kontorene sine. Streetfood fra alle verdens hjørner. Ramen, grillet argentinsk biff, texmex, curry, spansk tapas og et eget bratwurstutsalg. Og crafted beer, organisk cider og gin da. Alt mulig rart. Og så er det second hand. Eller vintage som Madboy kaller det. Han drev en slik en tidligere. Han sveiper rutinert blikket rundt i lokalet. Hvis det er noe her så hopper det frem og biter meg i ræva når jeg går forbi, sier han. Ler litt. Det var sikkert ikke noe der, han er ivrig på å komme seg videre. Han trenger kaffe. Rik på smak skal den være, det unner han seg. Det, og tre drag av sigaretten. Og denne gangen kan jeg spandere.

Men så spør han meg om jeg er interessert i musikk. Joda, sier jeg, ganske. Nå har Madboy vært nykter i seks år, blitt litt religiøs på en ikke-religiøs måte, noe med kosmos og universet og sånn. Fikk det ikke helt med meg. Men han føler seg som en lucky bastard, har lyst til å betale litt tilbake. Besøker folk i fengsel og sender oppmuntrende ord til narkomane som henger rundt i Brixtons gater. Og så har han vært lucky igjen da. Madboy Mark har blitt rapper, og en av produsentene til Gorillaz produserer nå greiene hans. Og han har med seg en musiker fra Londonsymfonien, og han har med seg en fra Mumford and Sons. Og om jeg liker rap? Og om vi skal sette oss inn i bilen hans og høre litt? Joda, vi gjør det. Og så får jeg et visittkort, vi utveksler telefonnummer, og så skal vi holde kontakten. It was a blast, sier han, jo takk, sier jeg.

Tooting SW17

Stor var overraskelsen da Tooting tidligere i høst ble anerkjent som et av de «ten coolest neighborhoods» på jorden av Lonely Planet. Her nevnes Tooting i samme åndedrag som Vesterbro i København, Business Bay i Dubai og Botafogo i Rio de Janeiro. Tooting altså, merk deg navnet, plassert godt ute i sone 3 og med postnummer SW17, et godt stykke sør. Men hva har Tooting som skiller bydelen fra alle de andre kule nabolagene i London?

Mitt varmeste tips er å sette seg på Northern Line sørover til Tooting Broadway Station. Målet for dagen kan være å rusle den drøye kilometeren tilbake til Tooting Bec Station langs High Street. Dette regnes som en av de beste curry-korridorene i London, for ikke å si hele England. Autentisk og billig. Det første som møter deg utenfor stasjonen er en statue av Kong Edward VII. Kort regjeringstid, men kjent som «The uncle of Europe» gjennom sine tette bånd til alle europeiske kongehus og for sine diplomatiske egenskaper. Ganske passende, Tooting har tidligere vært sentrum for angelsaksere, romere og vikinger og er i høyeste grad også i dag et multikulturelt samfunn, med et særlig sør-asiatisk innslag. I Kings Street ligger halal-slakteren vegg i vegg med kinarestauranten og butikken med siste reggae-mote.

Rett på andre siden av stasjonen dropper jeg gjerne innom Dosa n Chutney hvis det skal stå curry på menyen. Dette er et av disse stedene uten hvit duk og som bærer tydelig preg av å være et familieforetak. Inventaret går i brunt og orange, og midt i februar henger fortsatt restene av juledekorasjonene på veggen. Jeg bestiller en Lamb Rogan Josh, plain rice, litt nan og raita og en Kingfisher fra fat. Her er det ingen som er hissig på mersalg, det kan faktisk være problematisk å etterbestille drikke. Ikke spurte de hvor sterk jeg ville ha maten heller, kommer jeg på når den serveres. Stappmett, gjennomsvett og en liten tohundrelapp fattigere, spaserer jeg videre nedover mot Tooting Bec. Sår hals og tett nese er historie, jeg er varm inni og kald utenpå.

Broadway Marked og Tooting Marked, som kun ligger 40 meter fra hverandre, finner du et vanvittig utvalg i varer og tjenester. Mengder av street-food fra alle verdens hjørner, bruktbutikker for tegneserier og LP-plater, frisører, tattoo- og piercingstudioer, akupunktur, karibisk supermarked, slaktere, grønnsakshandlere og fiskehandlere.

Etter å ha vært her et tosifret antall ganger oppdager jeg stadig nye plasser, som for eksempel We brought Beer. Ikke bare kan de skilte med hele tre ulike ølsorter på fat, i tillegg har de også hele fem sitteplasser og verdens hyggeligste bartender. De kan også by på kurs i øl og sjokoladekombinering. Den ene naboen tilbyr kinesisk naturmedisin, du må gjerne ta med deg pinten og få en behandling mot uønsket hårtap, hudproblemer, impotens, overvekt eller uregelmessig menstruasjon. Den andre naboen tilbyr mauritiansk halal.

Mangfoldet er overveldende, og alt med et deilig fravær av McDonalds, Starbucks, H&M og andre utsalg med kjedetilhørighet. Det finnes også europeiske innslag som balkansk supermarked og polsk frokostkafé, og selvsagt de engelske public houses, de irske pubene og hull i veggen der du kan kjøpe deg en fish n chips. Men også det hippe er representert gjennom gin-barer, gastropuber, cocktailbarer, hand craftet beer-utsalg og barristaer som trakter syltynn kaffe. Alt dette, og sannsynligvis mye mere, i en bemerkelsesverdig harmonisk og stressfri atmosfære. Saggebukser, hettegensere, hippe sykler og noiseless hodetelefoner er fraværende, det er en helt annen coolness som preger nabolaget. Frisyrer, klesplagg og språk i alle varianter, og i en fargepalett du skal lete lenge etter, gjør deg faktisk usikker på hvor i verden du egentlig befinner deg.

Men Tooting har faktisk noen skjulte skatter også. The Lido er Englands største utendørs svømmebasseng, er nesten like stort som en fotballbane, og rommer 4 500 m3 med ferskvann. Anlegget fra 1906 ligger riktig nok en liten halvtimes gange fra undergrunnsstasjonen, men er vel verdt en dukkert. Til sist må Gala Bingo Club trekkes frem. Umiddelbart kan det kanskje virke rart å sette en bingo- og spillehall opp på listen over attraksjoner, men denne bygningen fra 1931 ble i sin tid bygget som en luksuskino i art deco-stil. Bygningen er selvfølgelig på listen over vernede bygninger, og regnes av mange som den mest spektakulære kinoen i England. Selv om det ikke vises film her lenger, er bygningen vel verdt et besøk. Et alternativ kan være å lukke øyene og snurre en indre film fra den gang artister som Jerry Lee Lewis, Frank Sinatra, Hendrix, Stones og Beatles hadde konserter her.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *