Motorpsycho – Byscenen – 07.12 2019

De er kreative musikere som eksperimenterer for å finne glede. Med høye krav til sitt publikum og en massiv terskel for å bli med helt inn.

En del er her for første gang. En annen del gjentar gleden fra ifjor. Den største delen er her tradisjonen tro. Motorpsycho i adventstiden på Byscenen er religion. Hele dagen rettes mot evangeliet som skal berettes av det evige bandet. Mat, drikke og selskap er forberedt i minste detalj for optimal nytelse.

Godt forberedt smiler jeg til de absurd lange køene for å få drikke. Med gode venners hjelp får jeg en utsøkt plass på galleriet. Etter litt oppbyggende venting på noe godt, kommer en start som plasserer stjerna på toppen av treet. Den er kontant uten pjatt og de sedvanlige lange solopartiene. De tre vise menn er for kvelden utvidet til de fire ryttere. Kavalleriet kommer med tyngde.

Kveldens lysmester gjør min posisjon oppe på galleriet til den beste. Det er en tankefull bruk av farger. En dyktig utført dynamikk mellom lys og motlys, mellom svart/hvitt og farger. Effekten av å vise bomber og granater som leveres fra bombefly lager en ettertenksom stemning. Artilleri som knuser alt i sin vei. Det brenner. Hus revner. Filmsnutten ruller rundt og rundt. Det fører tankene mine til en viss mann i Palacio Real eller Ørneredet. Men nei, etterhvert får jeg med meg at det ikke er der denne aggressive og destruktive mannen sitter. Det er i det hvite hus han sitter.

Egentlig blir jeg overlatt til min egen fantasi om hva det handler om. Det er ikke mye bandet røper om sine tanker rundt dette. Det nærmeste jeg kommer en forklaring er når bassisten forteller at neste låt handler om noe greier. De er først og fremst musikere. Fryktløse musikere som vet hva de driver med. Det åpenbares hver gang bandet blir stille og den enkelte må bære alt på sine skuldre. Det imponerer. Sårbarhet som viser styrke og balanse. Hver enkelt så god, at de kunne hatt scenen helt alene.

Pilegrimene har kommet frem til sitt gitarmekka. Det er mangfold i gitarbruk som alltid. Akustisk og dobbel. Halvveis i konserten blir vi dratt med lengre og lengre inn i katedralen. Samtidig begynner konsentrasjonen hos meg å svikte litt og jeg klarer ikke helt å henge med. Jeg har hørt det før, men ikke fra det lille låste rommet i kjelleren hvor bare de mest innvidde i menigheten har nøkkel. Det er sikkert manna fra himmelen for noen, men jeg blir dessverre hengende etter i min fulle ignorans.

Sånn kan det være på konsert med noen som har en så svær katalog å ta ifra. Det litt sære og kanskje noe utilgjengelige, kan plutselig vies stor plass. De er kreative musikere som eksperimenterer for å finne glede. Med høye krav til sitt publikum og en massiv terskel for å bli med helt inn.

Litt utslitt må jeg konstantere at jeg ikke hadde utholdhenhet til å komme helt frem til alteret. Men som pilegrim koser jeg meg uansett, og tenker at veien er målet. Jeg prøver på nytt neste år, med noen justeringer i drukkenskapet.

Foto: Esben Kamstrup

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *