My body my business

8. mars 2014; parolen ble nedstemt, sexarbeiderne og støttespillere ble jaget, og med politiets hjelp holdt adskilt fra Youngstorget og toget der titusen samlet seg med kvinnebevegelsen for å markere at kvinners råderett over egen kropp er ukrenkelig.

Regjeringens forslag om reservasjonsrett for fastlegestanden måtte som kjent legges død. For sexarbeidere handler det om strafferettslig regulering av prostitusjon der forbudet mot sexkjøp skal hindre kvinner å selge sex.

Det paradoksale i budskapet som ble formidlet under den internasjonale dagen for kvinnesolidaritet er interessant. For samtidig som man markerte kvinners rett til selvbestemmelse over egen kropp, understrekes det at denne retten har sin klare begrensninger: Kvinner kan ikke bruke sin kropp og seksualitet til å tjene penger. For å hindre det, tas statens mektigste maktapparat i bruk med en lovbestemmelse så paternalistisk at det burde få enhver feminist til å registrere seg som sexarbeider i protest. Forbudet mot sexkjøp skal redusere etterspørselen og på den måten hindre at kvinner selger sex; ingen etterspørsel, ingen tilbud. Men feminister protesterer ikke. Tvert i mot. De argeste forkjemperne for lovforbudet er radikalfeminister som siden 1980-tallet har krevd prostitusjonskunder bak lås og slå. «Carceral Feminism», betegner professor Elizabeth Bernstein denne retningen innenfor feminisme som har konstituert kjønnsrettferdighet til et kriminalpolitisk spørsmål med strafferettslige løsninger. Her hjemme dominerer radikalfeminismen kvinnebevegelsen og mange av venstresidens kvinnepolitiske grupper, og perspektivet som representeres er, som mange har pekt på, adoptert innenfor det som kalles statsfeminisme.

Dagens sexarbeiderbevegelse oppsto, sammen med andre bølge av feminisme, lhbt-bevegelsen og det radikale opprøret som fant sted på slutten av 1960-tallet. Kampen mot horestigma, vold, sosial og økonomisk undertrykking av kvinner og kampen for råderett over egen kropp og seksualitet, var et grasrotopprør mot tradisjonelle patriarkalske samfunnsverdier og normer.

Brød, horer og andre horer.

I Frankrike okkuperte kvinnelige sexarbeidere en kirke i Lyon i protest mot volden de opplevde fra både lovens lange arm, omgivelsene og kunder. Det var året 1975. Opprøret spredde seg til hele Frankrike og England, ble støttet av feminister og resulterte i sexarbeiderorganisasjoner. «Brødhorer og andre horer» var slagordet for å illustrere at både ekteskap og prostitusjon var et symptom på kvinners manglende mulighet til å leve økonomisk selvstendige liv. Noen år senere tok søsterfellesskapet slutt. I Oslo inntok feministene byens red light distrikt, Strøket, sprayet horekunder på bilene som sirkulerte rundt, og søstersolidaritet ble erstattet med exit-programmer som skulle bevisstgjøre og hjelpe kvinnene ut av prostitusjon. Kravet om å kriminalisere kunder i prostitusjon ble reist og forkastet en rekke ganger, inntil gjennomslaget kom med svarte kvinner i gateprostitusjonen et par tiår senere. Parallelt koblet man den migrasjonsrelaterte prostitusjonen til menneskehandel og internasjonalt organisert kriminalitet. Begge deler har plassert prostitusjon i sentrum for innvandringskontroll og kriminalitetsbekjempelse, som igjen har gitt vind i seilene til radikalfeminismens anti­-prostitusjonspolitikk og offerretorikk.

Det handler også om feministiske interessekonflikter.

I det radikalfeministiske perspektivet er prostitusjon og pornografi vold mot kvinner og et uttrykk for patriarkalsk undertrykking av kvinner som klasse. Det er menns rett til kvinners kropp som skal reguleres og forbys, men det er kvinner som skal beskyttes. Å være kunde er ikke en identitetsgivende kategori, og kriminalisering og håndhevelse av lovverket rammer derfor uansett den som selger sex hardest i form av stigma, fordømmelse, sosial eksklusjon og manglende rettsbeskyttelse. Å hevde at grensen for kvinners rett til selvbestemmelse og seksuell frihet går ved kommersiell sex, og at staten plikter å hindre muligheten ved å forby etterspørsel, har imidlertid konsekvenser for alle kvinner, og åpenbarer også maktrelasjoner kvinner i mellom. For i praksis betyr det at en gruppe kvinner definerer hvilke seksuelle utøvelser, relasjoner og representasjoner som skal være tillatt for alle kvinner. Kampen mellom radikalfeminister og sexarbeidere kan derfor ikke bare leses som en kamp mellom hva man skal mene om sexarbeid. Det handler også om feministiske interessekonflikter. Med parolen «My body, my business» opponerer sexarbeidere mot at deres seksuelle uttrykk konstrueres som avvikende kvinnelighet, og de selv som passive og undertrykte ofre for menns begjær og som en motsetning til den frigjorte og opplyste kvinnen. Idéen om at det strider i mot kvinnens natur å ha sex med menn man ikke har en kjærlighetsrelasjon til, at kvinner ikke kan ha et instrumentelt forhold til egen seksualitet eller at det eksisterer et iboende kvinnelig begjær ubesudlet av patriarkatet som kan frigjøres, handler om en kamp om identitetspolitikk. Som den franske filosofen Michel Foucault har formulert det, viser rådende seksualitetsdiskurs hvordan samfunnet sosialt og politisk til enhver tid definerer hva som er den naturlige seksualiteten og lysten. Kontroll av seksualitet og lyst inngår i det Foucault betegner som biopolitikk og biomakt, og som forfatterne av boken Norske seksualiteter skriver, kontroll av samfunnsborgere og deres relasjoner. I lys av dette er kriminalisering av sexarbeid, som i norsk sammenheng skriver ny historie tatt i betraktning at kjøp og salg har vært legalt siden 1902, også et uttrykk for disiplinering og regulering av seksuelle relasjoner og uttrykk ved å definere hva som er uønsket og regnes som unormalt og avvikende. Det handler ikke bare om hore/madonna-dikotomien. Som May-Len Skilbrei peker på i ovennevnte bok, blir svarte kvinners prostitusjon regnet som mer sjenerende og umoralsk enn hvite kvinners prostitusjon fordi førstnevnte gruppe anses for å ha en aggressiv og pågående måte å markedsføre sine tjenester på: Svarte kvinner utfordrer det norske bildet på hvordan kvinner i prostitusjon bør være.

My body, my business illustrerer opprør mot rådende prostitusjonspolitikk.

Ingen makt uten motstand, og parolen «My body, my business» illustrerer opprør mot rådende prostitusjonspolitikk. Det er ikke bare kvinner i sexarbeid som skriker opp, det er også en stor debatt på internasjonalt nivå. Feminister, filosofer og samfunnsforskere diskuterer hvordan ideer om selvet, identitet og seksuell frihet konstitueres og iscenesettes innenfor rådende prostitusjonsdiskurs. iii Det er også et spørsmål om og hvordan feminisme kan forenes med klassiske liberale idealer om individuell frihet og valg. Det var ingen blant de titusen som gikk i 8. marstoget for å markere motstand mot reservasjonsretten, som markerte solidaritet med eller lot seg opprøre over håndtering av sexarbeiderne, verken under markeringen eller senere.

Er den tilsynelatende konsensusen rundt kriminalisering av prostitusjon et uttrykk for manglende bevissthet om hvordan seksualitet og lyst inngår i statlige reguleringsregimer og kontrollpraksiser? Mest sannsynlig handler det om at i den norske debatten er man ensidig opptatt av hva man skal mene om prostitusjon og lovens effekt, og i mindre grad om hvordan, og på hvilke måter forbud og kriminalisering inngår i utøvelse av biomakt. Bernsteins begrep «carceral feminisme» illustrerer derfor et behov for en bredere analyse om konsekvensene av radikalfeminismens allianser med nasjonale og overnasjonale kontrollregimer, både for kvinner som jobber med sexarbeid og alle kvinners råderett over egen kropp og seksualitet.

Illustrasjonsfoto: Flavio~ / Creative Commons 2.0

Artikkelen ble første gang publisert i Nye Oppstøt #16.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *