Stokkøya Festival 2019

Trøndersk rock har fått en ny konge.

Et fuktig og trist skylag ligger som et tett lokk over Trondheimsfjorden når vi ruller inn på ferga til Fosen på vei til Stokkøya Festival. Temperaturen har stabilisert seg på rolige elleve grader og markerer starten på ferien for festivalglade trøndere. I stedet for å stå i folkehavet på Trondheim Rocks foretrekker mange av oss det virkelige havet, der vi får servert det beste av trøndersk kultur uten de store folkemengdene.

Valkyrien Stokkøya

Idyllen har overtatt drittværet fullstendig i det vi kjører igjennom Harsvika på vei ut til festivalområdet, til stedet som ofte blir omtalt som Bygda 2.0. Folka bak Stokkøya Sjøsenter og festivalen har jobba hardt for å gjøre bygda til et attraktivt sted for unge voksne som vil etablere seg. Hvordan selger man idyll og bygdeliv til unge trondheimere som har bitt seg fast i en by de elsker å hate? Man lager festival med favorittbanda deres selvfølgelig.

Du må være rimelig sær eller veldig skandinavisk for å virkelig kose deg i regnvær og kulde helt ute på kysten av Trøndelag. Heldigvis for festivalen finnes det mange av oss, og vi er glade i en god festival. Etter fjorårets solskinnshistorier fra kystperla var det nok mange som hadde ekstreme forventninger til årets utgave, men det så ikke ut som været stoppet noen fra å ta turen. En småstiv kuling stoppet ikke badelystne gjester fra å løpe ut i havet ved Strandbaren. Det hjalp nok også veldig at betjeningen hadde fyrt opp boblebadet og sto klare med vinglasset når de kom opp igjen.

Første konsert denne fredagen gikk heldigvis for mange våte og kalde festivaldeltakere innendørs, der Valkyrien fikk æren av å være første band ut. Tuva og gutta leverer som alltid en ærlig og spennende konsert og gir publikum en god mulighet til å danse seg gode og varme.

Neste band ut var Moddi som skal prøve å lokke publikum ut i regnet igjen, og lykkes dessverre ikke helt med det. De som får plass i partyteltet koser seg med musikk til vorspielet mens de aller fleste blir igjen innendørs og drikker videre.

Mange av oss følte derimot det var på plass med en annen type underholdning, og heldigvis leverer festivalen et solid program i Banditten Bar der de har invitert kjente personer til å slå av en prat om sitt forhold til havet og kysten denne kvelden.

I panelet satt Eskil Engdal som er featurejournalist i Dagens Næringsliv, Arne O. Holm som er en ordsmed fra Highnorthnews, Håvard Lund  er en av ildsjelene bak Utdypningsrommet Fleinvær utenfor Bodø, og ikke minst Roar Svenning, primus motor for Bygda 2.0 og Stokkøya.

Arne O. Holm setter stemningen med sine ramsalte dikt, fulle av ærlig underfundighet og tenkte tanker. Publikum presser seg på inn i det lille naustet og det er tydelig at temaet kysten engasjerer mange på festivalen.

«Det e ikke bare i nord havet e mordi» overhøres i en samtale om Kystopprøret på utsiden av naustet samtidig som Holm står inne og snakker om moloen; «I Egypt bygde dem pyramida for å ta vare på de døde, her på kysten bygge vi moloa for å ta vare på de som e i live.» // «Bygda, det e dem som reise ut – men vil hjem igjen. I byen finn du bare dem som reise ut for å finne hjem.»

Ved første mulighet på åpen mikrofon tar undertegnede sjansen og ser om det er plass til store spørsmål på små plasser – Tror dere det er en rolle for bygda i det moderne samfunn?

Det veksles blikk fram og tilbake i sofaen blant panelet og Engdal er den første som utrykker et håp om at det er det, han trekker fram at på bygda er det en tradisjon for de gode historiene, noe han selv har lært mye av.  Både Holm og Lund utrykker en selvfølge for at bygda må bestå, og dens kulturelle viktighet. Blant publikum nikkes det anerkjennende og det virker som idyllen har slått rot

På vei tilbake til festivalområdet møter vi mennesker som smiler på seg strekk og er fulle av lovord om Moving Oos konsert, den første av mange opptredener til det som skulle vise seg å være festivalens store sønn, Per Borten.

For de av oss som kom for sent står det et annet band som klarer å lure et lystig og lettlurt publikum ut i regnværet, for å synge gamle låter om igjen og om igjen og om igjen…

De av oss som ikke hadde bekka 2.0 i promille klarte verken å synge med eller høre på. Heldigvis så fantes det muligheter for å søke tilflukt inne i Bygdeboksen. Før vi visste ordet av det sto oslobandet Spurv på scenen klare for å skyte med kanon.

For de som kom inn fra den andre konserten må det ha hørtes ut som et rent helvete, for oss som andre – var det en postakopalapytisk frelselse. Kompromissløse harde riff, trolske melodier og et mørkt og rikt lydbilde, ikke langt unna perfeksjon, Godspeed!

Når svenske Frej Larsson, kjent fra Slagsmålklubben og Maskinen, står på hovedscenen er det tydelig at festivalen har tenkt på alt når det kommer til bookingen. Her er det noe for alle trondhjemmere, enten du bor på øst-, vest-, eller sør-sida. Larsson gjør det han får betalt for, han lager fest, med klassikeren «Alla som inte dansar (är våldtäktsmän)» hadde han ingen problemer med å sørge for at hele festivalen dansa.

Bakrus er ikke enkelt, men en av de beste måtene å kurere det med er mat, festivalkokk Jonas Nåvik fra Fagn har sørga for en meny som skal kunne kurere det meste virker det som. Retter som steambuns, ramen, toast, chili con carne, sjøkreps og helgrilla gris er noe av det han kan friste med. Selv står han på scenen og forteller om en forkjærlighet til lokale råvarer, men klarer også å innrømme at det er baconpølse på bensinstasjon som er hans skamfryd.

Første mann og band ut på hovedscenen lørdag er ingen ringere enn Stein Torleif Bjella, som vanlig har han med seg sin faste bassist Eirik Øien. Bjella er kjent for å samarbeide med mange forskjellige musikere og har de siste åra sunget seg inn i hjertet til de fleste i trondheim og øst-byen sammen med Svartlamon Hardkor. På scenen idag har han også med seg et par trøndere, ingen ringere enn Kenneth Kapstad og Per Borten som entrer scenen for andre gang denne helga.

Bjella får en helt annen lyd når du har to av de mest rocka folka i regionen på scenen, og det er mange av oss som får hakeslipp når vi får servert låter i ny drakt akkompagnert av Borten på elgitar. Samspillet mellom de to fungerer utmerket og man skulle ikke tro at dette var første gang de opptrådte sammen. Bjella tar et tydelig steg inn i viserockens sjangerverden med denne konserten og mange av oss håper nok han holder litt fast på utrykket som han kler veldig, men alt kler jo den smukke.

Stein Torleif Bjella er også en artist som har reist rundt og spilt på steder de færreste av oss har hørt om. Han forteller oss etter konserten at han trives veldig godt når han får spille på slike små steder som Stokkøya.

Når Bjella får spørsmålet om han tror bygda har en rolle i det moderne samfunnet smiler han forsiktig før han tar en kort tenkepause og forklarer.

– Jeg tror og håper at bygda har en viktig rolle i det moderne samfunnet, spesielt med tanke på matproduksjon. Jeg tror derimot det evinnelige kravet om vekst kan være ødeleggende. I stedet for å ha fokus på vekst tror jeg vi har godt av å dyrke de begeistra sjelene som finnes på disse plassene. Slik at de kan få fortsette å inspirere oss med flotte festivaler og arrangement som dette. For at bygda skal fungere så tror jeg vi må tørre å la den være det den er.

Han er en mann som er flink til å løfte fram andre og han benytter sjansen også nå.

– Det var utrolig spennende å få endelig spille med Per Borten i dag. Visste ikke helt hvordan det skulle gå, men jeg synes han var helt rå. Nå gleder jeg meg veldig til å få se han i Spidergawd i kveld.

Ola Kvernbergs orkester Steamdome er festivalens neste høydepunkt. Kvernberg viser nok en gang at han er en av norges fremste musikere og komponister. Steamdome oppleves fantastisk originalt  og lekent rytmisk. Med tre perkusjonister på scenen skulle det bare mangle at de fant en rytme som vi alle kunne danse til.

Tilbake inne i bygdeboksen står tre karer i oransje kjeledress, for mange av oss er de allerede legendariske med sine opptredener på Blæst. Cloroform fra Stavanger har holdt det gående i over 20 år og fortsetter å spre sin galskap til heldige publikummere. Musikken og utrykket balanserer på å ligge i mellom jazz og kunst, og det må et litt åpent sinn til for å kunne elske dette bandet.

Uovertruffen energiforløsning som smitter over på publikum er en god oppskrift for å lage god festival, og da er det godt å ha et band som Spidergawd som avslutter det hele. Stein Torleif Bjella hadde rett i å glede seg til denne konserten, Per Borten med sin nyeste utgave av bandet viser seg å være ikke bare festivalens store sønn, men også trøndersk rock sin nye konge.

«Kenneth e konge» ropes det fra publikum, Borten ber de repetere så alle får med seg og sier seg enig, han synes også at Kapstad er helt konge. Men han vil ikke være noe dårligere sjøl og på andre gir han alt når han rocker skuldra ut av ledd. Et lite rop om hjelp på «Siri» som må komme å hjelpe er alt han tar seg tid til før han innser at showet må gå videre «Æ tåle ei låt te mens vi vente på at hjelpa kjem» sier han i det han biter tenna sammen og legger ut på fire smertefulle minutter for at vi publikum skal få det vi kom for. Etter låta sniker han seg kjapt ut backstage og får hjelp til å sette skuldra på plass før han kommer tilbake på scenen og later som ingenting.

Han følger opp med å introdusere sitt nyeste bandmedlem, som tilfeldigvis også er hans store norske gitarhelt, Brynjar Takle Ohr som noen kanskje kjenner fra bandet El Cuero. Nå har han blitt en del av Spidergawd familien og han passer perfekt. Sammen med bassist Hallvard Gaardløs og trommis Kenneth Kapstad framstår dette bandet som om mulig enda bedre enn før.

Den nye gitaristen er helt rå både på gitaren og på vokalen, noe som gir bandet en større bredde enn tidligere, det lekne samspillet mellom han og Borten sprer spilleglede til publikum og kjemien er til å ta å føle på. Dette bandet hører uten tvil hjemme på større arenaer på andre sida av fjorden, men de aller fleste på festivalen var nok i lykkerus over at de har latt seg inspirere og begeistre nok til å velge bygda over byen.

Så kan vi bare håpe at det er liv laga for både festivalen og Bygda 2.0 i framtiden, men en ting er sikkert, idyllen er verdt det uansett vær.

 

Tekst: Karl Erik Andresen 
Foto: Johan Tørhaug

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *