Trondheim Rocks 2019

Trondheim Rocks arrangeres i år for andre gang, men selv om festivalen er en nykommer kan ikke det samme sies om arrangørene Trondheim Stage og Live Nations.

Trondheim Rocks arrangeres i år for andre gang, men selv om festivalen er en nykommer kan ikke det samme sies om arrangørene Trondheim Stage og Live Nations. Jeg har hørt mange gode ord om fjorårets festival, den var ikke jeg på, men i år er jeg klar.

Beliggenhet

Ja hva skal man si om denne beliggenheten da? Festivalen er lagt til en del av industritomta til bryggeriet E. C. Dahls i Strandveien. Å kalle dette rosinen i pølsa blir litt fattigslig, E. C. Dahls-tomta ble for kort tid siden solgt av Ringnes til en gruppe utbyggere for en pris på mellom 700 og 800 millioner. Reina kalles området av lokalbefolkningen, og er ti minutters gange øst for Solsiden. Trønderbanen stopper like ved, og det gjør også flere busslinjer fra AtB.

Selve området bærer preg av å ha huset et bryggeri, vi er på en enorm gårdsplass med produksjonslokalene og lagrene rundt. De to scenene, «Main» og «Second» er plassert ved siden av hverandre, men vinklet slik at de begge peker inn mot sentrum av plassen. Hele området har derfor et industrielt preg, stikkord er betong og asfalt. Den umiddelbare fordelen med dette området fra en arrangørs perspektiv vil jeg tro er muligheten til å sende kaskader av lyd rett ut i fjorden, sentral beliggenhet og et enormt areal.

Program

På Trondheim Rocks så går det selvsagt i rock, men med noen innslag av metall-band. Det er grandiose navn på plakaten, noe samarbeidet med Live Nation sørger for. Tons of Rock arrangeres i Oslo de samme dagene, og en pakkeløsning kan gjøre det attraktivt og også legge Trondheim på turnélisten. Kiss, Def Leppard, In Flames og Amaranthe spiller begge plasser. Det gjør også Gluecifer, og i tillegg spes det på med mer scandirock med Hellacopters og Turbonegro. Lokale innslag som Motorpsycho, Dumdum Boys, Stage Dolls og Johndoe trekker nok noen ekstra publikummere. Ellers er det selvsagt knyttet forventninger til Iggy Pop, første gang i Trondheim siden 1994.

For min egen del må jeg si det er stort strekk i feltet. Jeg tør nesten ikke å glede meg til Iggy i frykt for å bli skuffet. Def Leppard representerer en sjanger jeg har store problemer med, der heavy-rocken tenderer mot glam-rocken. Jeg får sure oppstøt av tuppert hår, stilongs  og paljetter. Men når det er sagt så er Def Leppard på langt nær det verste eksempelet altså, det skal sies. Gluecifer gleder jeg meg også til, så de tilbake i 2004 på Pumpehuset som support for Monster Magnet. I Trondheim, eller «Shitty City» som de selv kaller det, har de ikke spilt særlig ofte. Lurer på hvorfor det? Og Kiss da, hvordan skal det bli? Er de motiverte for å eksplodere inn i pensjonstilværelsen etter denne siste turnéen, eller spaserer de seg rolig fremover?

Bevertning

Fra scenene strekker området seg i en vifteform bakover. Det skal i hvert fall ikke stå på mat-tilbudet, her kan det velges og vrakes i mat fra alle verdens hjørner. Selve Foodcourten ligger hundre meter bak til øst for sceneområdet, litt skjermet for vær og vind. Særlig vind når jeg tenker meg om. På vei inn til «torget» kan man velge kjappløsninger som pizzaslice eller bakt potet. Innerst i «tarmen» (matmetafor) er utsalgene organisert i en halvsirkel med benker og bord i midten. Det aller meste er egnet for å skylles ned med en øl.

Men det er også mulig å nyte en øl og snack til konsertene. I området bak miksebordet er det et ølparadis der det er mye godt å fylle i glasset. Litt lenger bak er det et innendørstilbud for dem som har investert i premiumpass. Der inne er det både mat og drikke å få kjøpt, og man kan få litt varme i kroppen. Alternativet for de uten premiumpass er det store ølteltet.

Dag 1 – torsdag 27.06 2019

I Europa meldes det om hetebølge, men Trondheim ser ikke ut til å være i denne verdensdelen denne torsdagen. 12 grader, grått, men heldigvis nogen lunde optimistisk nedbørsprognoser.

Gluecifer

Gluecifer er andre band ut denne torsdagen etter LÜT, og det er i beste fall halvfullt i det jeg ankommer. Det er tross alt arbeidsdag. Det er ikke noe vissvass med denne gjengen, de øser på og er like energiske som forventet. Det selvsagt ikke helt enkelt å skape eufori blant publikum gitt omstendighetene, men de skal få for forsøket. Alt i alt helt greit og en god start på festivalen.

All Them Witches

I 2016 spilte All Them Witches på den største scenen på Pstereo. Der druknet de litt, på Trondheim Rocks er de satt opp på den minste av de to scenene, og det kler dem bedre. De sender en kjærlig hilsen til LÜT som de har fått lånt utsyr av, uvisst av hvilken grunn. Jeg merket i hvert fall ikke noe til at de spilte på lånt utsyr. Tempoet dras umiddelbart ned fra Gluecifer når All Them Witches øser ut sin stoner-aktige delta-blues-rock. Det er tung og det er seigt med akkurat passe lange instrumentale partier. Jeg kommer på hvor glad jeg er i denne gjengen, de må inn på spillelistene igjen.

In Flames

In Flames…. Skeptisk kjenner jeg, dette er representanter for en metall jeg ikke kjenner så godt til. Men det skal vise seg å være helt ok. Noen blodfans ved siden av savner flere gamle slagere, men med en rykende fersk utgivelse synes i hvert jeg at det er fint at de spiller en del fra den. Det viser musikalske ambisjoner, og at de er stolte av deres nye materiale. Dette var trivelig, ikke minst fordi de virkelig legger opp til mye interaksjon med publikum. Dette må i hvert fall jeg sjekke opp litt nøyere på Spotify.

Halestorm

Wow. Dette kom litt brått på. Nysgjerrig var jeg, researchen fortalte at dette er et godt etablert band med en stor tilhengerskare. Hvordan de har gått under radaren min er uvisst. Lzzy Hale er en sjeldent karismatisk frontkvinne for et høyenergisk og spillesugent band. Sammen gir de oss en innertier av en rock´n´roll-leksjon i riff, scene-akrobatikk og primalskrik. Hell yes! Dagens høydepunkt!

Def Leppard

Som tidligere nevnt er ikke dette min greie, men rett skal være rett. Det var ikke mulig for en gang undertegnende å gå hundre prosent Def Leppard-upåvirket gjennom oppveksten. Jeg kjenner igjen flere av sangene og jeg nynner med. Jeg får godt inntrykk av et hardtarbeidende og jovialt oldboys-lag som virker å være takknemlige for at så mange har stamina til å fortsatt stå ute i regnet. Nok blir det imidlertid etter en liten time. Jeg bor bare ti minutters gange fra scenen, så resten av konserten tar jeg på hjemveien og i hagen.

Dag 2 – fredag 28.06 2019

Været ja… Det er det samme som dagen før. Ikke noe å gjøre med det.

Motorpsycho

Har jeg egentlig sett Motorpsycho på festival? Joda, jeg har det, men da spilte de Timothys Monster. Men har jeg egentlig sett Motorpsycho klokka 15.30 på fredag ettermiddag? Tror ikke det. Som vanlig gleder jeg meg til Motorpsycho, og som vanlig får jeg mine forventninger oppfylt. Akkurat i dag er Motorpsycho i festivalmodus, en set-liste av det mer ekstroverte slaget til dem å være gir dem en større appell til dette rocke-publikummet. Vel er de på hjemmebane, men når jeg ser meg rundt er det ikke det vanlige hjemmepublikummet jeg ser. 

Første låt ut er A.S.F.E, den har stadionpotensiale den, med et vanvittig suggererende riff. The Other Fool gir et lite «pusterom» før S.T.G som plutselig har blitt mer enn bare en klassiker fra Blizzard. S.T.G er en ufiltrert eksport på 6%, og for de som har falt av nå snakker vi om «Sterkt Trøndersk Goill», en nyutviklet pilsner fra E. C. Dahls. Under festivalen er den å få kjøpt på tapp, og den kan også nytes til valgfri bakgrunnsmusikk. Psychotzar er også på god vei til å bli en live-klassiker, og hodene rundt meg nikker taktfast. Men Motorpsycho hadde ikke vært Motorpsycho hvis de valgte de enkleste løsningene. En rysare av en versjon av Mountain med det sedvanlige femminutters støypartiet treffer meg bokstavelig talt rett i mellomgulvet. Bent har skrudd opp bassen til 11, og det passer godt å la Reine Fiske hospitere på en endeløs gitarsolo så følsom at tårene presser på. Det passer fint å avslutte seansen med Walking on The Water for demonstrere at de nå er i format de behersker, festivalformatet.

Amaranthe

Å gå fra Motorpsycho til Amaranthe er som å gå fra heimert til mellanöl. Kan kontrastene bli større? Amaranthes power-metal /melodiske metall / eventuelt dance-rock er så forutsigbart at når du først har knekt koden kan du sangene før de er spilt. Det growles, det rappes og gaules i falsett. Men innsatsen kan ingen ta dem på, det er så velkoreografert at sangene virker improviserte. De tre vokalistene veksler på å engasjere publikum, og visuelt er dette et fyrverkeri. Musikalsk blir det imidlertid lettfordøyd og uinteressant.

Within Temptation

Med Amaranthe friskt i minne så er det en overdrivelse å si at Within Temptation var noe jeg så frem til. Av det lille jeg holdt ut kan det se ut som de serverer omtrent det samme, men med litt mer finesse. Det er på tide med mat.

Truckfighters

«Tjo-bing» sier Langbein i det han spiser en peanøtt og blir til Superlangbein. «Tjo-bing» sier sikkert Ozo, Dango og Pezo også i det de entrer den lille scenen. I hvert fall Dango. «Splitte mine bramseil» tenkte i hvert fall jeg. Tror ikke jeg klarer å oppsummere dette på et avsnitt, bildeserien sier mer enn tusen ord. Men si fra neste gang dere er i nabolaget da Truckfighters, jeg tror alle vi som var på denne kommer neste gang også. Dagens positive overraskelse! Og en ganske ujålete gjeng tatt i betraktning hvem som allerede har begynt lydprøvene på den store scenen.

KISS

Jeg kjenner publikums forventning dirre i luften. Hele dagen har jeg gått og sett på utskytingsramper, tørr-is, krutt og alt mulig slags stæsj rundt og på scenen. Det starter selvsagt med et brak, og det fortsetter og fortsetter. Her er det så mange lag å ta tak i at jeg får litt skrivesperre. Det er pyro, blod, røyk, massevis av skjermer, ramper som løftes til taket, zip-liner, antrekk, glitter, sminke og ikke en helt ubetydelig rekke klassiske låter. Alle mine forventninger innfris, dette er jo fullstendig Las Vegas. Bandet kan alle triksene i boka og de virker overhodet ikke pensjonsklare. Litt trange i skjæret er de der oppe på scenen, som en samling michelin-menn, men det tilskriver jeg kostymene. De er neppe egnet for utagerende dansing.

Dag 3 – lørdag 29.06 2019

Turbonegro

Jeg liker Turbonegro, men jeg liker dem bedre som konsept enn som band. Historien om hvordan de fikk avlyst konserter i Tyskland på midten av 90-tallet fordi de var så streite i gortex-jakkene sine er kostbar. Hvordan provosere de tyske undergrunnsmestrene i provosering? Jo, med denim, sminke og matroshatter. De lefler med de teiteste rocke-klisjeene og rocke-mytene, men på en seriøs og godhjertet måte. Og når Knut Schreiner drar i gang introen til The Age of Pamparius som en gitargud er konserten i gang denne midtsommershøstettermiddagen i Trondheim. Vi vet at her blir det liv. Du skal være modig for å stå blant de fem fremste radene, der er det trøkk, allsang og poging. Lenger bak er det smil, allsang og bekreftende nikking. Oppe på scenen er det trivsel.

Hellacopters

Hellacopters er sannsynligvis verdens beste sideprosjekt. Jeg, og mange med meg, mener at dette er noe av det beste som går i ti sko. Denne ettermiddagen er bandet energiske og spillekåte. Det går unna i et rasende tempo, ikke noe tid til småprat mellom sangene. Dette er ikke vanlige «hatt-kailler». Og som Nicke selv synger:

The world’s in a hurry but I don’t have to worry
There’s a movie on with a happy end

Bytt ut movie med concert så er vi der.

DumDum Boys

Det meste er sakt om både DumDum og Prepple som frontfigur, og jeg har ikke så mye mer å tilføye. Så hvorfor ikke gi en hyllest til publikum? Prepple har dem i sin hule hånd, men de er i aller høyeste grad med på notene. De er villige med på allsangen og det danses og hoppes på hele sletta. Dette er fest.

Backyard Babies

Backyard Babies var et nytt bekjentskap for meg. Jeg har ingenting å utsette på dem, men de klarte ikke helt å holde på oppmerksomheten min mellom Dumdum og Iggy.

Iggy Pop

Det er merkelig å tenke på at sist jeg så Iggy i Trondheim, i 1994 på Samfunnet, så var han 47 år. For meg var han allerede da en gammel gubbe. I 2019 er han fortsatt en gammel gubbe, men ikke spesielt gubbete. Det er en voldsom intensitet, og det smitter selvsagt. Med hakeslepp står jeg og beundrer denne kraftanstrengelsen, mannen er høyt og lavt. Og han koser seg, ingen tvil om det, det er ikke mulig å fake dette. Smilet går nesten rundt. Det mest oppsiktsvekkende er at Adressea gir en femmer til Iggy og en sekser Johndoe. Jeg har ikke noe å utsette på Johndoe, men her lukter det hjemmedømming. Hvordan kan sanger om Skippy-senteret konkurrere mot Lust for Life, Passenger, No Fun, I Wanna Be Your Dog, Gimme Danger…. ???

Oppsummering

Det er litt merkelig at det så lite kjentfolk for en trondheimsgutt på Trondheim Rocks. Det kan tyde på at festivalen er attraktiv i hele regionen, og at mange legger en langhelg til Trondheim. Publikum preges av menn rundt femti, men med er et betydelig innslag av både yngre og av kvinner. Om jeg vil kalle de fleste happy campere eller friluftsmennesker er jeg usikker på, men en festival på kjølige tolv grader og med et jevnt tilsig av nedbør er på ingen måte ødeleggende for humøret.

Dette er en ordentlig asfalt-festival, ikke et gresstrå så langt øye kan se. Været har jeg sagt nok om, det får man ikke gjort noe med. Men hadde det vært strålende sol så ser jeg ikke bort fra at det kunne friste å ta seg en liten strekk i gresset med en kald forfriskning.

Lyden fikk mye kritikk, særlig den første dagen. Selv la jeg kun delvis merke til dette. Kanskje skyldes det at jeg sto langt fremme? Jeg merket selvsagt ekkoet som dundret mellom bygningene lenger bak, men det tror jeg det skal bli vanskelig å unngå. 

Til slutt må jeg berømme en flott skalering av de ulike tilbudene målt opp i mot antallet publikummere. Jeg sto ikke i kø lengre enn ett minutt uansett hvor jeg var, og det var bestandig god plass å finne foran scenene. 

Jeg storkoste meg under hele festivalen, og fikk flere nye gode musikalske bekjentskaper. Arrangementsmessig gikk dette knirkefritt så vidt jeg kunne se, ingen barnesykdommer å rapportere om. Til neste år loves det enda større artister, det gledes.

 

 

Foto: Esben Kamstrup

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *