Wilco – Tapperiet – 04.09 2019

Bak gamle Lade fabrikker ligger et forlatt industrilokale etter byens største bryggeri. De store dimensjonene og det urbane miljøet minner meg om noe jeg opplevde i en større tysk by for over tjue år siden. Ting kommer seg, her langt oppe mot nord, omsider. Men nei, dette er nok bare en døgnflue, frykter jeg. Likevel, det åpner øynene for at store konserter er mulig innendørs her i østbyen.

Det provisoriske med hele lokalet gjennomsyrer inntrykket. Jeg krysser fingrene for at lyden ikke blir altfor preget. Jeg er tidlig ute og rekker en øl og litt prat i barområdet. Her flyr lyden mellom tak og vegger noe så infernalsk. Blir dette verdig nok for Wilco, som tross alt flere har påpekt er verdens beste band, når jeg har spurt. Jeg tenker det er en liten bragd å få de til å starte sin europa turné akkurat her.

To gitarherrer med el- og akustisk varmer opp lokalet. Det er bare halvfult ennå. Scenen står i sterk kontrast til lokalet, fylt til randen av lekre instrumenter og diverse utstyr. Spesielt en filtrød Schroeder amp som er prominent plassert, blinker til meg. Det skal ikke stå på utstyret ihvertfall.

Endelig entrer vokalisten scenen med topplue, briller, skjegg og langt hår. Er han prototypen på en hipster? Selvbevisstheten slår meg i ryggen og roper; du har briller og skjegg selv! Det er mye skjegg blant publikum også. Jeg er på ingen måte alene.

Wilco_0680

Første låt starter fløyelsmykt, publikum sukker litt inderlig. Mange har nok gledet seg veldig mye til dette. I den første overgangen gis det spontan applaus med noen tilhørende oppstøt. Lokalet har fyllt seg godt, men det er litt plass på sidene helt bak. Skulle ønske det var helt stappfullt, både med tanke på lyd og stemning. Det er fort glemt når jeg trekker fremover til midten for å se og høre bedre. Kjentfolk var det der og. Stemning stiger et par hakk når jeg deler opplevelsen med de lidenskapelige.

Etter tredje låt drar tempoet seg opp. Det er rene gitarstafetten mellom låtene, men ingen banjo ennå. Derimot så har flaskehalsen kommet på plass på fingeren og stryker ømt gitarhalsen. Litt senere i konserten kommer gitaren ned på fanget også. Det blir liksom litt mer country over det da, men fuzzgitaren insisterer visst på at dette er mer rock. Samma det. Jeg er veldig fornøyd med å se så dyktige musikere, med så mange talenter. Lyden er god nok til at hele kroppen min fylles gradvis. En deilig varm følelse.

Vokalisten er ikke Atle Antonsen til å plystre, men han gir seg raskt med det. Han slipper unna med sjarmpoeng. Så deler han en historie om kokain på jobben, og fortsetter deretter med å synge om det. Mange i byen kan sikkert relatere seg til det? Det har jo blitt så pop å ta ei linje på kopimaskinen i lønsjen?

Synes trommisen gjør en fin figur bak settet. Han har sans for litt perkusjon. Litt synd at jeg er så kort, at jeg nesten ikke ser ham. Tenker de burde ha bygget scenen litt opp, der han sitter. Det er fem planker med tangenter, som fyller opp lydbildet til enhver tid. Både xylofon og kubjelle krydrer. Synkoper og trioler gir foten noe å jobbe med. Til og med triangel har fått plass i dette universet.

Så kommer ei låt i moll. Armer legges rundt skuldre. En litt overnaturlig følelse av sveve rundt på ei sky. Synd det ikke er ei flott dame som står ved min side, men en gammel adressajournalist. Jeg får et lite anfall av at jeg selv skal prestere. Det varer heldigvis ikke lenge, fordi min gode venn gidder ikke å stå ved min side, fordi det prates så høyt rett foran oss.

Sekvensen med ekstranummer inneholder mye. Dette blir høydepunktet. Konserten har bygd seg sakte men sikkert opp til et lite klimaks. Når ankeretappen kommer, så får jeg endelig banjoen med i stafetten. Vokalisten avslutter med tusen takk, på klingende norsk. Takk, det samme, smiler jeg.

Wilco_0803

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *